Et facebookeventyr…

Jeg var medlem av en facebookgruppe. Normalt skulle det ikke være noe feil med det. Men, dessverre hender det at folk ikke oppfører seg som de skal. Sjikane av andre er ikke bra, så når det skjedde med et av de andre medlemmene, så syns både jeg og mange andre at dette ikke var et blivende sted. Så jeg meldte meg ut. Litt trist, for dette var en gruppe som omhandlet stedet hvor jeg vokste opp.

Bakgrunnsbildet til Smått og godt fra Gamlebyen.

 

Så gikk det noen måneder og plutselig fikk jeg en telefon fra Anne-Mette, en jeg vokste opp sammen med. Hun og en annen, Wenche, begge fra Gamlebyen hadde flyttet til Dal og meldt seg ut av den samme gruppa. De ville starte en ny gruppe – Smått og godt fra Gamlebyen – og ville at jeg skulle være med. Jeg takket nei, men Anne-Mette ga seg ikke. Vi kan vel ta en lunsj og prate om det. Ja, ja, tenkte jeg, 1 times eller kanskje halvannen times tid kunne jeg vel sette av til lunsj på Egon på Jessheim Storsenter og treffe igjen Anne-Mette som jeg ikke hadde sett på 55 år. Wenche var et par år eldre så henne kjente ikke jeg, men hun var jo med og hun var kjempehyggelig. Det ble aldri en kort lunsj. Tvert imot 6 timer med moro og mimring. Jeg måtte lage facebookgruppa og de skulle skrive innlegg og legge ved bilder. Det blir to mot en, sa jeg og ville ha med min barndomsvenn Thor Petter som bodde i Thailand. Da ble vi på en måte dekket 24/7. Og sånn ble det. 4 administratorer til Smått og godt fra Gamlebyen.

12. april 2016 ble vi etablert som gruppe. Kanskje ville vi få 2-300 medlemmer til gruppa vår? Det ville jo være kjempeflott. Vi måtte til og med lage en beskrivelse for denne gruppa. Det gjorde vi veldig enkelt: Vi har startet denne gruppen for å mimre litt om gamledager. Her skal det være plass til informative innlegg, mye bilder og ikke minst nye og overraskende opplysninger om bydelen vi vokste opp i. Vi som starter gruppen er +-70 år og vi ønsker en romslig, hyggelig og fin omgangstone blant medlemmene. Vi var opptatt av at folk skulle trives i gruppa og at de skulle være bidragsytere.

Maleri av Gamlebyen kirke

Og jammen gikk det som vi ønsket. Det nærmest strømmet på med medlemmer. De likte alt som ble skrevet, skrev masse selv og la inn bilder fra nærmiljøet, skolen, klassebilder etc. Etter hvert måtte vi jo ha med litt om historien til Gamlebyen, hvem som hadde bodd der, om Oslo Hospital og Dollhuset, om opprinnelsen til gatene våre, om de arkeologiske utgravingene. Ikke noe problem med det siste siden det allerede fantes arkeologer i gruppa. Og interessen blant medlemmene var stor både med å like innlegg og bilder, men det beste var jo at veldig mange skrev innlegg selv og la ved bilder.

Allerede i juni var vi blitt en mye større gruppe enn vi hadde forestilt oss. Og jammen kom det en forespørsel fra Gamlebyposten som utgis av Gamlebyen Beboerforening om ikke de kunne få skrive en artikkel om oss. Og når den kom ut ble det enda flere venner.

Oslo Ladegård og Ladegården Kafè

Det er kanskje ikke vanlig for en facebookgruppe å invitere medlemmene til en samling. Vi gjorde det for 25 av medlemmene på Ladegården Kafè i august. Og det ble 25 som traff igjen gamle kjente fra 50-55 år tilbake. Og som bare hadde et spørsmål: Når skal vi ha neste treff? Tja, vi visste ikke riktig, men vi satte veldig stor pris på alle de positive tilbakemeldingene fra medlemmene. Innimellom fikk vi forresten plutselig en boom av nye medlemmer. Hvorfor? Vi skjønte det ikke bestandig. Men mest sannsynlig var det fordi medlemmene syns det var en aktiv og hyggelig facebookgruppe. Jeg måtte smile da vi hadde ønsket et nytt medlem velkommen og 10-15 av medlemmene likte dette, og kanskje også kommenterte dette. Men den aller beste kommentaren var; dette er den hyggeligste gruppa på facebook. Og hvis det var sant, ja da hadde vi jo oppnådd mer enn vi drømte om da vi startet gruppa.

Rett over nyttår hadde gruppa fått over 1000 medlemmer og vi følte at det var på tide med et nytt arrangement. Et av medlemmene, Willy, hadde foreslått et foredrag på Oslo Ladegård om Oslos tidligste historie, og vi la ut det på siden vår. Nærmere 40 ville være med og da tenkte vi at vi også kunne invitere på en lunsj på Ladegården Kafè, men hadde der en grense på 30. Og jammen ble den kvoten også oppfylt. Og tilbakemeldingene var igjen utrolig positive. Og det skyldtes den positive mottakelsen vi fikk både på Oslo Ladegård og på Ladegården Kafè.

Det virkelig hyggelige med denne gruppa, er at mange har truffet igjen venner og skolekamerater som de ikke har sett på 50-60 år. Og tiden, ja den er bare borte, og ny kontakt er gjenopprettet. Noen har beholdt vennskapet fra barndommen, mens andre har gjenoppfrisket det. Nå er det flere som møtes og vennskap oppstår på nytt. Og spørsmålet vi ofte får er: Når skal vi ha neste samling?

Gamlebyen skole

Og er det rart at jeg syns dette er et eventyr? Jeg har lært mer om Gamlebyen i denne gruppa enn jeg lærte mine 18 første år når jeg bodde her. Medlemmene i gruppa kommer med historier og bilder fra gamledager, gjenoppfrisker minner om steder som GG (Gamlebyens gjestgiveri), Lompa, Jarlen kino, GIF (Gamlebyens Idrettsforening) alle gatene våre, arkeologiske utgravinger, kongehistorier, hvem som er gravlagt på kirkegården og ikke minst alle historiene om Bjørn konditori.

Jo, dette har for meg vært et eventyr. På under et år har vi fått over 1100 medlemmer og alle er positive. Vi ønsket en romslig, hyggelig og fin omgangstone blant medlemmene. Og vi klarte det og har interesserte, engasjerte og aktive medlemmer. Det kunne ikke ha vært bedre!

Jammen fikk Anne-Mette og jeg gullmedaljer istedenfor blomster og champagne.

Gjenoppdage gamle dager…

Fredag 4. november startet jeg på en langweekend på Møre. Jeg skulle gjøre to viktige ting. Oppdage hvor mine forfedre hadde bodd og gjenoppleve paradis på jord. Og paradis på jord var for meg gården Sollia på Tingvoll hvor jeg tilbrakte alle mine barndoms somre.

Fredagen startet med fly fra Gardermoen kl 0820 og en time etter ble jeg plukket opp på Molde flyplass av min barndomsvenn, Einar, som både skulle kjøre meg rundt på Møre og la meg overnatte flere netter i huset i Eidsvåg. Jeg skjønte at vi ikke ville rekke over alt når det gjaldt å oppsøke alle mine forfedre tilbake til 1600-tallet. Men vi fikk med oss 10 gårder og om de ikke var sånn som når mine forfedre bodde der, var det interessant å se hva det var nå og hvor de hadde ligget. Jeg trodde min bestefar ble født på Bolsøya, men det var nok i Molde han var født. Men i 1860 og ikke minst folketellinga i 1865 het kommunen Bolsøy og senere ble det Molde. 

Her lå også gården Bjørset, del av krongodset på Vestnes. Og i gamle dager var det jo slik at de som bodde på gården tok navnet og dermed ble jeg hetende Bjørseth, og det selv om min tippoldefar bare bodde på en husmannsplass. Gården eksisterer ikke lenger, for nå er det blitt et boligsameie. Men i forlengelsen av Bjørsetalleen fant jeg en overraskelse. For der lå nemlig Kongebjørka med informasjonstavle og statuer med bilde av konge og kronprins.

Min tippoldemor Ane Marta Eriksdatter kom fra gården Baret. Baret var tidligere gnr 25 i Aukra, nå gnr 134 bnr 1 i Molde. Og det er jo morsomt å finne igjen disse stedene. Men er du på leiting og har tatt ut kart og har med NAFs veibok, tror du det er enkelt å greit å finne alle steder. Det er ikke sånn. Mye bedre med GPS, selv om det bare er telefonutgaven. Men vi fant nesten alt vi hadde planlagt og fikk flere ferjeturer på Møre. Vi var jo både på Aukra og Midsund denne gangen og neste gang skal det jammen bli helt andre steder.

Fredagskvelden ble hyggelig, for da møtte vi 3 hyggelige jenter fra barndommen. Og ifølge den ene hadde vi ikke sett hverandre på 54 år. Hva gjorde vel det? Maten på Glass var god og selskapet var spennende og samtalen gikk om alle gleder vi hadde opplevd på Tingvoll.

Sollia var en staselig gård når jeg var så heldig å besøke den.

På nye veier…

Jeg er glad i å gå på tur. Urban som jeg er blir det gjerne gater i byer og tettsteder. Av og til glemmer jeg meg litt og begir meg ut på nye veier. Langfredag var et unntak. Da bestemte jeg meg for å gå en vei jeg ikke kjente i fra før. Kyststien i Bærum.

Jeg startet forsiktig ved brua ved Kinoveien og holdt meg på sydsiden av Sandvikselva. Jeg var spent på hva jeg skulle få se når jeg gikk langs med elva ned mot fjorden. For denne veien hadde jeg ikke gått tidligere. Ganske raskt kom jeg ned til fjorden og som vanlig var det mange fugler ved vannet. Men det var allikevel noe helt spesielt her nede. Jeg snudde meg vekk fra fuglene og da så jeg minnesmerket fra 22.07.2011 som unge Widerberg hadde laget for alle de som døde pga en gal manns verk den samme dagen. Det ble en uventet rar stemning for meg, fordi jeg ikke hadde ventet å se denne skulpturen og visste heller ikke at den var her. (Bildet hentet fra facebooksiden til Minnesmerke 22.juli Kjørboparken.)

Jeg gikk litt videre og ble igjen overrasket. Plutselig dukket Kjørbo gård opp. Jeg visste heller ikke at denne lå helt nede ved fjorden. For veldig mange av oss er ikke Kjørbo et navn vi henger oss opp i. Jeg er litt annerledes. Årsaken er kort og godt at jeg etter 15 måneders militærtjeneste i flyvåpnet i 1969 trodde jeg var ferdig med alt som hadde med militæret å gjøre. Jeg visste jo at jeg kunne bli mobilisert, for jeg hadde fått mobiliseringskort. Der sto det greit at jeg skulle bli skomakerassistent for admingruppa på Rygge flystasjon om det ble krig. Er ikke sånne som meg som blir krigshelter nei. Men jeg ble ikke ferdig med militæret og jeg måtte sånn midt på 70-tallet plutselig være med i luftvernsheimevernet og da var det årlig fremmøte på Kjørbokollen. I hele 14 år. En uke i året. Et år gikk turen til Fornebu og de to neste til Stavern. Hva min oppgave i luftvernsheimevernet var; vel ikke akkurat noe å skryte av at du er 2. ammunisjonsbærer. Og nå sto jeg ved gården som hadde gitt navn til den nærmeste kollen som lå på den andre siden av motorveien.

Det var i grunnen vakkert å gå langs med kyststien. Innimellom var det noen vakre broer og innimellom kunne jeg nesten føle at stien nesten gikk rett over vannet. Det var virkelig koselig å gå denne lille biten av kyststien. Jeg hadde sett at denne delen av kyststien ikke var tilrettelagt for rullestolbrukere, men for oss andre var den grei å gå. Jeg hadde bare ikke ventet at den sluttet så tidlig. Jeg måtte opp på Sandviksveien. Ja,ja, tenkte jeg og gikk bortover den.

Ganske snart kom jeg til dette skiltet. Dette hadde jeg heller ikke kunnskap om. Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige. Bestekameraten min bor i Drammen og for mange år siden bygde samme kirkesamfunn kirke der også. Husker jeg så skiltet; Her bygger: Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige. Ja, det var litt av et byggmateriale, tenkte jeg den gangen.

Jeg gikk videre bortover Sandviksveien og snart kunne jeg se over til Nesøya. Langs med fjorden kunne jeg se over til øya som hadde så utrolig mange flotte hus. Her hadde Flatland og Reitan-gutten bodd tenkte jeg. Og så var jeg plutselig ved Slependen. Da bestemte jeg meg for å gå forbi Bjørnegård skole og ned til Sandvika. Ganske raskt kom jeg opp til Slependen stasjon. Det ble det høyeste punktet på dagens tur. Derfra kunne jeg se opp til Søndre Jong og boligkomplekset hvor jeg hadde bodd i 2,5 år.

Det gikk raskt ned til Sandvika og Løkkeparken hvor jeg kunne se Løkke bro. Broen er spesielt kjent på grunn av Claude Monets maleri fra 1895 som i dag henger i Nasjonalgalleriet. Som det står i Wikipedia: Vinteren 1895 var han i Sandvika i Bærum og måla ei rekke bilete med lokale motiv. Det mest kjente er gamle Løkke bru i Sandvika. Måleriet blei heimkjøpt på 1990-talet då det var lagt ut for sal. Kjøpet blei finansiert av Den norske Arbeidsgiverforening (no NHO) og er no i samlingane til Nasjonalgalleriet. Eit anna kjent bilete med lokalt motiv er Kolsåstoppen som Monet måla. Claude Monets allé i Sandvika er oppkalla etter han. (Bildet av maleriet av Monet fant jeg på wikipediasiden og bildet befinner seg i Art Institute of Chicago).

Morsomt med Claude Monet, syns jeg. Tidlig 90-tall var jeg i Paris og sammen med kona mi reise vi til Giverny, ca 10 mil utenfor Paris. Her kunne vi se hvordan mange av hans malerier så ut i virkeligheten. Sjelden har jeg sett et så vakkert område.

Morsomt også fordi neste stopp var i Claude Monets alle og det er her jeg bor. Og i grunnen hadde det vært vel 6 km hvor tanker og gode minner hadde dukket opp.

Jeg kan ikke le lenger…

For noen dager siden skrev jeg en blogg om MDG. Egentlig burde jeg ha gått litt mer inn på hvert enkelt standpunkt de kom med. Derfor må jeg ta for meg et par standpunkt ekstra godt i dag. Det er nesten utrolig at de kan slippe løs slike tanker som de har.

Nye utvidelser av velferdsstaten må unngås og veksten må bli lavere innen helse og omsorg.

Det er helt utrolig at et politisk parti i Norge kan utrykke noe slikt. Det første jeg tenkte var at Rasmus skulle få kuleramme til jul, siden han er så gammel. Og så kunne Lan få kalkulator for hun er så ung at hun sikkert ikke vet hvordan kuleramma virker. Men dette partiet må da i guds navn ha fulgt med litt på hva som skjer i dette landet. Statistisk sentralbyrå er en kilde man kan stole på. Et politisk parti burde holde seg litt orientert om hva som skjer i samfunnet. SSB har selvsagt statistikk for levealderutvikling. For meg som er 68 år er det greit å vite at levealder det året jeg ble født 1947 (statistisk opererer SSB 1946-1950) var 69,3 for menn og 72,7 for kvinner. Går vi frem til 2012, har levealder endret seg dramatisk, da er den plutselig 79,4 for menn og 83,4 for kvinner. I løpet av den tiden jeg har levd, har levealder altså økt med 10-11 år.

Samtidig er det viktig å få med seg at Norges befolkning i 1940 var 2,963 millioner mennesker. I 1960 3,567, i 1980 hadde vi passert 4 millioner med 4,078. I 2000 var vi hele 4,503 og i 2012 4,985 millioner. Årsaken til befolkningsveksten er tosidig. De første 20 årene etter krigen var det stor vekst i fødselsantallet. Det er disse barna som nå er blitt 51-71 år gamle. Etter 1965 gikk fødselstallene ned. Rart men folkemengden i Norge økte. Og det var fordi innvandringen startet omtrent rundt akkurat dette tidspunktet og den kom spesielt i siget fra 1985 og nærmest eksplodert etter 2005. En kuriositet å nevne er at da jeg arbeidet som bedriftsrådgiver i +-1990, hadde Dagens Næringsliv en artikkel om at 70% av innvandrere over 44 år var uføretrygdet. Nå er det imidlertid slik at vi har ca 305-310.000 uføretrygdede i landet og det er aldersgruppen fra 35-54 som øker mest.

Kort oppsummert er det altså slik at vi at vi har en sterk stigning i antall mennesker i landet. Faktisk vil vi snart ha 20% av befolkningen som er over 70 år. Kort fortalt - 10% av 4 mill i 1980 er bare 400.000, mens 20% av 6 millioner i 2030 er 1.200.000. Og det er de eldre som krever helse- og omsorgstjenester.

MDG må jo være ute av stand til logisk tenkning og kunne bruke tallmaterialet som ligger foran dem. Når behovet for helse- og omsorgstjenester kan forventes å tredobles, kan ikke partiet gå ut å si at veksten må bli lavere innen helse og omsorg.

Mennesker har økt tilfredshet og lykke ved å gi penger til utviklingsprosjekter, slik at levestandarden øker i andre land i stedet for i Norge

Rasmus, hvem er det som kan lure deg til å tro at dette er riktig? Selv ikke dine partifeller kan tro at dette er en realitet i vårt land. Det er riktignok slik at våre politikere ønsker å være best i verden på å gi støtte, mat, hjelp etc til alle land i som lider nød. Det er fastsatt hvor mye vi skal i gi bistand til hjelpetrengende, men det er alltid noen katastrofer som må hjelpes utover dette. Og det er mange organisasjoner som gjennomfører prosjekter og pengeinnsamlinger til nødlidende. Men denne overskriften blir å dra det for langt. Har dere glemt hva dere sa i de andre punktene? Det er jo ikke bare slik at veksten skal bli lavere inne helse og omsorg. Dere har jo en rekke områder hvor dere skal straffe Norges befolkning:

·         Øke nedre pensjonsalder

·         Kutte i sykelønnsordningen

·         Droppe tannhelsereform (som dere tidligere lovet)

·         Gjeninnføre arveavgift (mer skatt)

·         Progressiv utbytteskatt

·         En egen nasjonal eiendomsskatt (mer skatt)

Hvis partiet ditt bruker hodet litt Rasmus, så skal dere også også en gang bli pensjonister. Den dagen det skjer, kommer inntekten deres til å bli redusert med 50-70% av hva den var når dere arbeidet. I tillegg vil dere se at helsen blir stadig dårligere, og selv om Staten bidrar med midler til behandling og medisiner, blir en stadig større andel av inntekten til eldre brukt til helse og omsorg. Og helsekostnaden din øker år etter år. Tannhelsen er kanskje den som suger mest av pengepungen, for skal du skifte en krone eller sette inn en ny tann eller et helt gebiss, så ryker pensjonisten økonomi på en kjempesmell. Gjennomsnittspris på en krone i Norge er kr 5.765.

Det er to andre ord jeg også gjerne vil trekke frem. Det er verdig eldreomsorg og fri medisiner. Dessverre ser vi at eldreomsorgen blir dårligere og dårligere. Det har kommet en facebookside som heter nettopp dette – Verdig eldreomsorg. Den tar opp eksempel etter eksempel på forhold som ikke kan aksepteres og det er over 50.000 mennesker som liker denne siden. Det er omtrent like mange som liker deres parti og de har nettopp startet og det har ikke dere.

Landet vårt har ikke fri medisiner. Det er vel i hovedsak politikere som ikke ønsker at folk skal få gratis medisiner. I hvert fall ikke dyre kreftmedisiner som kanskje kan helbrede, stanse utviklingen av kreften eller kanskje bare gi en livsforlengelse på 6 mndr eller 2-3 år. Dette er meningsløst av landet vårt og ikke minst politikerne. Og nå får dere også skylden for dette, selv om dere ikke er årsaken til dette. Hvorfor? Fordi dere gjør noe så dumt som å fortelle de som kunne ha blitt deres velgere at dere vil at levestandarden skal øke i andre land i stedet for i Norge.

Jeg må jo bare le…

MDG kom som en stormvind for noen få år siden. MDG eller «Miljøpartiet de grønne» skulle frelse hele verden og det var mange som trodde det var mulig. Og jammen klarte de å komme seg inn i «byregjering» med stormogulen Raymond Johansen. Men det er jo bare frem til neste valg.

De var jo omtrent som de andre småpartiene SV, KrF og Venstre. Men så slapp de løs Rasmus Hansson til å kommentere bruk av SUV. Han hadde bare glemt at han kjørte det selv. Da går det som regel ikke bra. Heller ikke om man vil at alle andre skal bruke tog, og velger fly selv fordi man opplever tidsklemma. Er faktisk en del andre også som opplever den klemma. Og Rasmus slapp Lan Marie Nguyen Berg løs på Oslos befolkning. Det gikk jo slett ikke bra når den naive ungjenta skulle sjarmere byens befolkning. Så disse to sentrale MDG-politikerne slår seg løs og skaper nærmest en flom i vårløsninga. Alle som syntes de var et friskt pust løper som (faen) bare det vekk fra partiet, og det er ingen fare for at de opplever å være i nærheten av en sperregrense ved stortingsvalget i 2017.

Så da er det på tide å nedsette et utvalg som skal danne grunnlaget for programmet MDG skal gå til valg på i 2017. Og nå slipper de løs tankene sine. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

·         Hovedmålet er å øke livskvaliteten til menneskene uten å overskride økosystemenes bæreevne. Dæven døtte, her kommer hovedmålet så klart frem at ingen av landets tradisjonelle velgere skjønner bæret. Godt gjort spør du meg.

·         Bilfritt sentrum og mer ferie er eksempler på tiltak som gir høyere livskvalitet uten at forbruket øker. Ja, bilfritt sentrum er virkelig velgersaken for å få med seg eldre og handicappede i partiet. Hvordan skal de komme til sentrum og hvordan skal de klare å få med seg varer fra spesialbutikkene hjem? Og hva skal de med mer ferie når de allerede er pensjonister.

·         Vi må nesten ta med denne også: Mennesker har økt tilfredshet og lykke ved å gi penger til utviklingsprosjekter, slik at levestandarden øker i andre land i stedet for i Norge.  Ja, partiet mener visst dette i fullt alvor.

·         Men utvalget i MDG er veldig klare å tydelig på noen få ting. Nye utvidelser av velferdsstaten må unngås og veksten må bli lavere innen helse og omsorg. I tillegg foreslås det å øke den nedre pensjonsalderen fra 62 til 64 år, kutte i sykelønnsordningen og droppe tidligere løfter om tannhelsereform. Jeg var livredd for at disse punktene skulle være blant velgermagnetene, men heldigvis har de ikke tatt med løftene som kunne ha skaffet dem noen velgere.

·         Men partiutvalget er bestemt på: å gjeninnføre arveavgiften, innføre progressiv utbytteskatt og en egennasjonal eiendomsskatt. Syns det er helt all right jeg. Her er det også mange MDG-velgere som vil falle fra.

·         Vi får ta med en ting til. Utvalget foreslår ellers å fase ut all flytrafikk mellom de tre største norske byene Oslo, Trondheim og Bergen innen 2050 og i stedet la de reisende bruke tog. Strålende tiltak Rasmus, for du kommer vel til å la MDG stille opp med leiefly/eget fly når du skal unngå tidsklemma pga besøk i Trondheim. Og det vil vel være mulighet for Lan til å fortsette å kjøre drosje i et bilfritt Oslo. Og da har jo dere to i hvert fall dekket deres egne behov.

Ja, ja. Jeg har jo ikke sett deres eget program enda. Dette er punkter som Dagens Næringsliv har publisert. Men skulle dette bli reelle programposter i MDG, vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Dere er jo i ferd med å ødelegge Oslo med politikken deres og Raymond er med så lenge han får kalle seg byregjeringsstatsminister i hovedstaden. Men dette, det er for dumt til at folket kan ta dere på alvor.

Poet eller potet?

Jeg sklei gjennom folkeskolen uten å gjøre for mye lekser. Men når vi begynte å skrive stiler, så var det faktisk noe av det morsomste jeg visste. De leksene gjorde jeg uten å få for gode karakterer. Jeg trodde jeg hadde god fantasi, men det syns ikke lærerne mine. Men hva andre syntes har aldri plaget meg. Det kan jo gå bra allikevel

F. eks. syns jeg at jeg var en habil visesanger når jeg var ca 20 år. Og et par år senere sendte jeg inn et kassettbånd til NRK for å bli med i Talent – 69. Jeg fikk beskjed fra Vidar Lønn Arnesen om at juryen måtte meddele at jeg ikke kom i betraktning denne gangen. Ja, ja, det var jo hele 261 som prøvde seg. Ikke noe Idol-arrangement i 1969 akkurat. Men jeg var fornøyd jeg. Hadde et 40-talls opptredener i året og fikk bra tilbakemeldinger på dem. En annen av de som ikke nådde opp det året var forresten Øystein Sunde. Han fikk sikkert det samme avslaget som meg. Så kanskje det er en bitte liten mulighet for at juryen tok feil ikke bare av meg, men av Øystein Sunde også. Han har jo vært rimelig folkekjær i snart 50 år han.

Jeg har faktisk prøvd meg som poet og forfatter også jeg. Også der har jeg vært fornøyd med meg selv. Men det har jo ikke alle andre. Kanskje ble jeg også inspirert litt av fetteren min. Han har gitt ut en rekke diktsamlinger og en del andre bøker gjennom årene. Egentlig var jeg litt misunnelig på ham, fordi han var så flink til plassere ordene i en uventet rekkefølge og med et uventet innhold. Jeg skulle så gjerne ha klart det selv, men jeg var utrolig stolt av fetteren min som klarte å få gitt ut foreløpig 11 diktsamlinger på Gyldendal. Jeg forsøkte meg med en bok for aldersgruppen 10-14 år. En miljøskildring om «Bygutt på bondelandet» og historien var lagt til mitt barndoms paradis, bondegården til tante Asta på Tingvoll (Nordmøre). Avslaget jeg fikk fra Gyldendal i 1993 var jo greit nok; «du skriver greit, men fortellingen er ikke tilstrekkelig spennende eller underholdende; den mangler orginalitet og minner beklageligvis om noen av de bøkene vi utga for en del år siden.» Morsomt avslag da, for den minnet jo om bøker de hadde gitt ut tidligere. Hadde jeg vært tidligere ute, så hadde vel min blitt utgitt også? Tja…

Men poeten i meg har levd. Et av de korteste diktene jeg har begått er dette:

Jeg har alltid vært en hund

I hvert fall en liten stund

Utrolig bra og dypt spør du meg, men jeg har ikke prøvd å få det utgitt på noe forlag. Derimot har jeg fortsatt med å holde meg til dyr og dette er nok et av mine beste dikt:

Tenk om jeg var en liten katt

Som gikk omkring med frakk og hatt

Og bare tenkte på og om

Matskåla var tom

Men det var jo det å skrive en roman som var drømmen. Og i boka «Bygutt på bondelandet» var det litt sannhet og litt fiksjon. Bygutten som var meg var jo bare 12 år og han hadde ikke opplevd for mange forelskelser. I Gamlebyen hvor jeg vokste opp var jeg riktignok avstandsforelsket i Sissel som var den peneste jenta jeg visste om og jeg fikk faktisk en klem en gang vi lekte kyss, klapp og klem. Men på Tingvoll var det ei jente som het Grete. Jeg var opp etter ørene forelsket. Men jeg vet ikke helt om det var sannhet eller fantasi som preget forholdet. En av mine aller beste venner på Tingvoll, Einar, skulle hjelpe meg så jeg kunne få sitte ved siden av Grete på kino, og slik ble det beskrevet i boka.

…Einar dytta meg ut av egne tanker, og pressa meg mot veikanten. Jeg stritta irritert imot. Jeg ville gå i nærheten av Grete. «Er du forelska i Grete, eller» ville han vite. «Du nistirrer jo på den stakkars jenta nesten hele tida».

Nistirrer, jeg hadde jo bare kasta noen stjålne blikk, trodde jeg. Jeg rødma fra stortåa til hårrota. Faen, kunne alle se det? Jeg var helt fortvila.

Men Einar hadde planlagt at jeg skulle få sitte ved siden av Grete på kinoen, og slik gikk det til.

Oppe på galleriet var det bare to benkerader vi kunne sitte på, men Einar ville sitte på rad to. Da kunne vi lene ryggen mot veggen.

«Følg rett etter meg» hviska han kommanderende idet vi kom inn på galleriet. «Andre benken» sa han høyt til Asbjørg som gikk først. Asbjørg gikk først inn mellom benkeradene, og Anna fulgte etter. «Jeg skal sitte ved siden av Anna» fortsatte han og presset seg inn mellom Anna og Grete.

Jeg var plutselig ved siden av Grete. Einar hadde fiksa det helt elegant, og Grete hadde ikke protestert. Jeg var i himmelen, men nå visste jeg jo slett ikke hva jeg skulle gjøre. Fy flate, han hadde fiksa det og nå satt jeg her, gjentok jeg for meg sjøl. Jeg var rød i toppen og kjente hjertet slå vilt. Om bare lyset kunne slukke.

Ja, dette var et bitte lite utsnitt fra boka. Etter Sissel, som var den vakreste jenta jeg visste om, var nok Grete den andre jenta jeg ble forelsket i, og nå var plutselig hun den vakreste jenta jeg visste om. Men nå er jo dette 55 år siden…

Kanskje hadde både lærerne og Gyldendal rett i at det ikke var høy klasse over forfatterskapet mitt. Men å skrive en roman på 120 sider var en fin opplevelse. Å skrive 120 sider med smil om munnen og drømme seg tilbake på paradis på jord.

Hva har egentlig islam blitt?

I min ungdom var jeg en liberal person som mente at folk måtte få mene hva de ville, gjøre hva de ville (så lenge det ikke gikk ut over andre mennesker) og oppføre seg i tråd med sine skikker og sin oppdragelse. Nå begynner jeg å bli en voksen mann (68) og føler at min ungdom var preget av naivitet. Eller kanskje er det slik at verden er blitt annerledes, fanatisk og brutalisert?

Bilde hentet fra google

Jeg syns Usman Rana var en meget spesiell person for 10 år siden. Han passet bestandig på å si det som «vår kultur» gjerne ville høre, etterfulgt av «på den annen side» som egentlig var hans budskap. Så syns jeg han begynte å bli mer voksen i argumentasjonen, men med dagens uttalelse i Dagbladet er han for meg ute og kjører igjen.

 Her kommer ingressen: - Hvis homoseksuelle handlinger skulle tillates... Da utvanner vi islam. Da mister islam troverdighet. Usman Rana (30) vil fornorske islam. Men homoseksuell praksis vil han ikke tillate.

Men Usman Rana, hvis det er slik at homoseksuell praksis er så ille at den vil utvanne islam, at islam skulle miste troverdighet, så er jo dette bare et bitte lite problem man skal hanskes med. Islam har allerede i veldig manges øyne mistet all troverdighet fordi den aksepterer vold, undertrykkelse, terrorvirksomhet etc. etc. Islam tillater IS, Boko Haram, Al Quaida og andre terrororganisasjoner å uttrykke seg om religionen. Og de uttalelsene har ikke noe med Koranen å gjøre. Uttalelsene disse kommer med har for lengst utvannet islam. Disse organisasjonene, som er kriminelle forbryterbander, er direkte fiendtlige både mot sine egne og resten av sine omgivelser. Hvorfor tør dere som kritiserer en veldig liten og forsvarsløs gruppe muslimer, ikke å stå opp mot grupper som med våpen i hånd kidnapper muslimske barn og unge kvinner og gjør dem til (sex)slaver og selvmordsbombere? Hvorfor står dere ikke opp mot dem som sørger for at muslimer må flykte fra eget land og skaper den største flyktningekatastrofen som har vært i nabolandene og Europa siden annen verdenskrig.

Jeg skjønner det ikke når Dagbladet samme dag har følgende artikkel. http://www.dagbladet.no/2016/03/05/nyheter/is/utenriks/krig_og_konflikter/syria/43403481/

IS trener småbarn til å bli spioner, bødler og selvmordsbombere: - Mer effektive enn voksne. Barn blir spioner, soldater og bødler.

Bilde hentet fra google

Er det virkelig en slik verden dere vil ha. Det er like hjelpesløst at kristne fanatikere skal leve etter Bibelen som ble skrevet ned for nesten to tusen år siden, som at dere skal leve etter Koranen som ble skrevet ned noen århundrer senere. Ganske rart å tenke på at dere da var vesentlig lengre fremme i utvikling enn europeere. De som skal leve etter Bibelen og Koranen har litt problemer, for verden har gått videre. Nå finnes både PC, Ipad, biler (i hvert fall for menn), smarttelefoner og ikke minst våpen som ikke på noen måte er beskrevet i Bibelen eller Koranen. Og denne utviklingen aksepterer dere uten videre.

Men deres feighet finnes fortsatt. La oss angripe de svake, enten det er barn, kvinner eller homoseksuelle. Ja, dere er tapre Usman Rana.

Men det du er redd for Usman Rana, er at et lite fåtall muslimer som begår homoseksuell praksis skal utvanne islam og svekke dens troverdighet. Det er så dumt sagt at jeg aldri ville ha trodd at en så klok mann som deg ville uttale disse ordene.