Poet eller potet?

Jeg sklei gjennom folkeskolen uten å gjøre for mye lekser. Men når vi begynte å skrive stiler, så var det faktisk noe av det morsomste jeg visste. De leksene gjorde jeg uten å få for gode karakterer. Jeg trodde jeg hadde god fantasi, men det syns ikke lærerne mine. Men hva andre syntes har aldri plaget meg. Det kan jo gå bra allikevel

F. eks. syns jeg at jeg var en habil visesanger når jeg var ca 20 år. Og et par år senere sendte jeg inn et kassettbånd til NRK for å bli med i Talent – 69. Jeg fikk beskjed fra Vidar Lønn Arnesen om at juryen måtte meddele at jeg ikke kom i betraktning denne gangen. Ja, ja, det var jo hele 261 som prøvde seg. Ikke noe Idol-arrangement i 1969 akkurat. Men jeg var fornøyd jeg. Hadde et 40-talls opptredener i året og fikk bra tilbakemeldinger på dem. En annen av de som ikke nådde opp det året var forresten Øystein Sunde. Han fikk sikkert det samme avslaget som meg. Så kanskje det er en bitte liten mulighet for at juryen tok feil ikke bare av meg, men av Øystein Sunde også. Han har jo vært rimelig folkekjær i snart 50 år han.

Jeg har faktisk prøvd meg som poet og forfatter også jeg. Også der har jeg vært fornøyd med meg selv. Men det har jo ikke alle andre. Kanskje ble jeg også inspirert litt av fetteren min. Han har gitt ut en rekke diktsamlinger og en del andre bøker gjennom årene. Egentlig var jeg litt misunnelig på ham, fordi han var så flink til plassere ordene i en uventet rekkefølge og med et uventet innhold. Jeg skulle så gjerne ha klart det selv, men jeg var utrolig stolt av fetteren min som klarte å få gitt ut foreløpig 11 diktsamlinger på Gyldendal. Jeg forsøkte meg med en bok for aldersgruppen 10-14 år. En miljøskildring om «Bygutt på bondelandet» og historien var lagt til mitt barndoms paradis, bondegården til tante Asta på Tingvoll (Nordmøre). Avslaget jeg fikk fra Gyldendal i 1993 var jo greit nok; «du skriver greit, men fortellingen er ikke tilstrekkelig spennende eller underholdende; den mangler orginalitet og minner beklageligvis om noen av de bøkene vi utga for en del år siden.» Morsomt avslag da, for den minnet jo om bøker de hadde gitt ut tidligere. Hadde jeg vært tidligere ute, så hadde vel min blitt utgitt også? Tja…

Men poeten i meg har levd. Et av de korteste diktene jeg har begått er dette:

Jeg har alltid vært en hund

I hvert fall en liten stund

Utrolig bra og dypt spør du meg, men jeg har ikke prøvd å få det utgitt på noe forlag. Derimot har jeg fortsatt med å holde meg til dyr og dette er nok et av mine beste dikt:

Tenk om jeg var en liten katt

Som gikk omkring med frakk og hatt

Og bare tenkte på og om

Matskåla var tom

Men det var jo det å skrive en roman som var drømmen. Og i boka «Bygutt på bondelandet» var det litt sannhet og litt fiksjon. Bygutten som var meg var jo bare 12 år og han hadde ikke opplevd for mange forelskelser. I Gamlebyen hvor jeg vokste opp var jeg riktignok avstandsforelsket i Sissel som var den peneste jenta jeg visste om og jeg fikk faktisk en klem en gang vi lekte kyss, klapp og klem. Men på Tingvoll var det ei jente som het Grete. Jeg var opp etter ørene forelsket. Men jeg vet ikke helt om det var sannhet eller fantasi som preget forholdet. En av mine aller beste venner på Tingvoll, Einar, skulle hjelpe meg så jeg kunne få sitte ved siden av Grete på kino, og slik ble det beskrevet i boka.

…Einar dytta meg ut av egne tanker, og pressa meg mot veikanten. Jeg stritta irritert imot. Jeg ville gå i nærheten av Grete. «Er du forelska i Grete, eller» ville han vite. «Du nistirrer jo på den stakkars jenta nesten hele tida».

Nistirrer, jeg hadde jo bare kasta noen stjålne blikk, trodde jeg. Jeg rødma fra stortåa til hårrota. Faen, kunne alle se det? Jeg var helt fortvila.

Men Einar hadde planlagt at jeg skulle få sitte ved siden av Grete på kinoen, og slik gikk det til.

Oppe på galleriet var det bare to benkerader vi kunne sitte på, men Einar ville sitte på rad to. Da kunne vi lene ryggen mot veggen.

«Følg rett etter meg» hviska han kommanderende idet vi kom inn på galleriet. «Andre benken» sa han høyt til Asbjørg som gikk først. Asbjørg gikk først inn mellom benkeradene, og Anna fulgte etter. «Jeg skal sitte ved siden av Anna» fortsatte han og presset seg inn mellom Anna og Grete.

Jeg var plutselig ved siden av Grete. Einar hadde fiksa det helt elegant, og Grete hadde ikke protestert. Jeg var i himmelen, men nå visste jeg jo slett ikke hva jeg skulle gjøre. Fy flate, han hadde fiksa det og nå satt jeg her, gjentok jeg for meg sjøl. Jeg var rød i toppen og kjente hjertet slå vilt. Om bare lyset kunne slukke.

Ja, dette var et bitte lite utsnitt fra boka. Etter Sissel, som var den vakreste jenta jeg visste om, var nok Grete den andre jenta jeg ble forelsket i, og nå var plutselig hun den vakreste jenta jeg visste om. Men nå er jo dette 55 år siden…

Kanskje hadde både lærerne og Gyldendal rett i at det ikke var høy klasse over forfatterskapet mitt. Men å skrive en roman på 120 sider var en fin opplevelse. Å skrive 120 sider med smil om munnen og drømme seg tilbake på paradis på jord.