tirsdag 11. november 2014

Et karrierehøydepunkt!

I dag er jeg pensjonist. De siste dagene har jeg tenkt litt på hva som er mitt karrierehøydepunkt. Jeg har fått en del utfordringer og spennende oppgaver gjennom et langt arbeidsliv og trodde det skulle være vanskelig å velge hva som har gitt meg mest glede. I 1977 fikk jeg ansvaret for innføring av den nye arbeidsmiljøloven i Narvesen. Jeg måtte utarbeide kursmateriell og gjennomføre 30 kurs i 2 ½ dager i løpet av 3 mndr for 3-400 ledere og tillitsvalgte. Som bedriftsrådgiver utviklet jeg lederutviklingsprogram, organisasjons- og miljøundersøkelse og ikke minst jobbsøkerprogram for oppsagte medarbeidere med godt resultat. Hos GPI gjennomførte jeg jobbsøkerprogrammet for 30 personer og 27 av dem fikk jobb i løpet av oppsigelsestiden, selv om det var opplegget for ABB Industri som fikk 4 siders omtale i Kapital. I 1995 var jeg ansvarlig for kvalitetssertifisering av ABB Miljø etter ISO 9001 og 2 år senere for miljøsertifisering etter ISO 14001. Jeg har gjennomført noen tusen intervjuer av kandidater til ledige stillinger og jeg aldri opplevd streiker i løpet av de 20 årene jeg var ansvarlig for lønnsforhandlinger med handel&kontor, serviceteknikere, elektrikere eller ingeniører. Og mange andre oppgaver.

Men jeg har kommet til at ingen av disse oppgavene som var mer kompliserte, arbeidskrevende og utviklende enn karrierehøydepunktet mitt, har vært mer gledelig og givende for meg personlig. Karrierehøydepunktet opplevde jeg nemlig i mitt korteste arbeidsforhold som yrkesrettleier på Statens Attføringsinstitutt. Yrkesrettleieren var gruppeleder for en arbeidsgruppe bestående av lege, psykolog, sosionom og yrkesrettleier. Vår oppgave var å vurdere om vi kunne bringe medmennesker tilbake i arbeidslivet eller om de skulle få permanent uføretrygd.

En av de som kom til vår gruppe, var en 21-åring som hadde vært utsatt for en bilulykke 17 år gammel. Han hadde vært på Attføringsinstituttet tidligere og kom nå for å få bekreftelse på uføretrygd for resten av livet. 21 år syns jeg var altfor tidlig, og fikk støtte av fysioterapeut Kirsten Garbo (datteren til Venstrepolitiker Gunnar Garbo). Det var en puslete gutt vi hadde med å gjøre. Moren var overbeskyttende og jeg ble kjent med at moren sørget for at han hadde middagslur midt på dagen for at han skulle orke å være opp med annen ungdom om kvelden (uffamei). Kirsten og jeg var litt fortørnet over hans fysiske tilstand. Ja visst hadde han alvorlig mèn etter ulykken, men han ble overbeskyttet. Kirsten og jeg ønsket å gjøre noe for ham, selv om resten av gruppen mente det var håpløst.

Vi satte i gang. Kirsten la opp et treningsprogram og jeg et arbeidstreningsprogram. Til å begynne med var han så sliten at han gikk til sengs ca 1900, rett etter middag. Men det utviklet seg raskt. Med trening orket han mer, mye mer. Arbeidstreningen var jo selvsagt begrenset, men det var greit til å begynne med. Før neste vurdering hadde en studiekamerat av meg, som den gang jobbet i Andresens bank, sagt seg villig til å teste ham ut i postavdelingen der. Kirsten var med og vi overbeviste arbeidsgruppen om at vi måtte prøve ut denne arbeidstreningen. Etter tre ukers utprøving, fikk vi en tilbakemelding om at han fungerte 80% av hva en nyansatt normalt ville ha gjort. Dette ga både Kirsten og meg blod på tann. Nytt treningsprogram og søking i markedet etter potensiell jobb, medførte at arbeidsgruppen lot oss fortsette enda litt til, før endelig vurdering av gutten.

Ytterligere en studiekamerat på BI jobbet i bank og heldigvis med rekruttering. DnC var en stor bedrift med stor avdeling i hjembyen til gutten, og jeg ba ham undersøke om det var mulighet for en stilling for ham der. Kort tid etter var det stilling ledig i post- og budavdelingen, men de måtte jo snakke med ham først. Gi meg en dato og jeg sender ham med fly umiddelbart, var svaret mitt. Og det var en stolt gutt som kom tilbake og fortalte at han hadde fått jobben til tross for sitt handicap. Arbeidsgruppen hadde ikke noen motsigelser til at denne gutten ikke skulle ha uføretrygd, men heller komme i lønnet arbeid.

For meg, som ganske snart etter sluttet på Attføringsinstituttet, var det en stor glede å få en årlig oppdatering fra gutten i 3 år etterpå. Det første han gjorde når han kom hjem var å kjøpe ergometersykkel. Han hadde forstått hvor viktig trening var. Han fikk tilbud om å gå på bankakademiet og gjennomførte 1. avdeling der. Han tok sertifikat for bil. Han ble utnevnt til leder for post- og budavdelingen. Helt utrolig.

Hadde ikke Kirsten Garbo og jeg hatt tro på gutten, hadde han vært en overbeskyttet, uføretrygdet gutt som ikke hadde hatt noen muligheter. Nå ble han i stedet en lønnsmottaker som stolt grep fatt i utfordringer og lykkes. Dette ble for meg karrierehøydepunktet. Å kunne være med i en prosess som ga en 21-åring livet tilbake.


lørdag 25. oktober 2014

Årets golfbegivenhet!

For meg er årets golfbegivenhet Jessheim Open. Og da lurer du på hva er dette og hvor denne spilles. Er det Miklagard, Ullensaker eller kanskje Nes golfklubb som gjennomfører dette strålende arrangementet? Neida. Jessheim Open arrangeres på Costa Blanca sør. Og i år på de strålende banene Lo Romero, La Finca og Roda. Gjerne med etter- eller forteksten Club de Golf.

Men hvorfor navnet Jessheim Open i Spania? Jo, fordi en vennegjeng fra Jessheim for mange år siden reiste ned til Spania og hadde en turnering seg imellom som de kalte Jessheim Open. Nå er det ikke lenger en liten vennegjeng som deltar. Hele 50-60 personer deltar med stor glede. Her er det plass til både damer og herrer. Noen er bosatte på Costa Blanca, men mange kommer langveisfarende fra Norge, bare for å delta på denne strålende turneringen.

Bilde er hentet fra facebooksiden til Jessheim Open. Fra venstre:
Ivar Bjørseth, Kjell Thygesen, Øivind Gudim og Johan Dreyer.
Alle slike arrangementer trenger en ildsjel og Jessheim Open har det. Jessheim Open-sjefen er Roger Jensen og han bor slett ikke på Jessheim. Han er ildsjelen og pådriveren for arrangementet og har noen få støttespillere. Ikke alle er klar over hvor mye arbeid som kreves for å lage og gjennomføre et slikt arrangement. Jessheim Open har blitt et utrolig populært arrangement og skal du være med, må du sitte ved PCen klar til å melde deg på. Her går påmeldingene like raskt som i Birken. Roger Jensen opprettet 18.11.2013 et arrangement for de som ønsket å delta i Jessheim Open i slutten av oktober 2014. 30.11.2014 var det bare 5 ledige plasser igjen. Men påmelding nesten et år i forveien, medfører at en del må trekke seg og andre får komme til. Roger Jensen er fleksibel og sørger for at alle får det som de vil.

Det er mye som skal gjøres ved et slikt arrangement. Opprette arrangementet på facebook, tilknyttet Jessheim Opens egen facebookside. Bestille baner for spill for 50-60 deltakere i 4 dager i den mest travle golfmåneden på Costa Blanca. Lage deltakerlister, sørge for innbetalingskonto i spansk bank, motta innbetalinger, bestille pique-skjorter med Jessheim Open logo til alle deltakerne (for det må vi jo ha), innhente hcp på alle deltakere, lage deltakerkort for alle banene med hcp og tildelte slag, koordinere samkjøring til banen for de som behøver skyss, kjøpe inn premier og bestille sted for avslutningsbanketten og mye mer.

Banketten er viktig. Her får vi en god 3-retters middag med underholdning på Restaurante Nautilus som ligger på Punta Prima helt nede ved havet. Har du venner som ikke deltar på turneringen, er de også hjertelig velkommen. Dessuten er det premieutdeling. Alle gleder seg til den, i hvert fall de som vet at de har vunnet, mens de som har spilt dårlig, gremmes, men gleder på vinnernes vegne (tror jeg da). Og det er premier til de som er blitt nr 1-3, samt «longest drive» og «nearest to pin». Mange stolte menn og kvinner kommer opp til Roger Jensen og mottar sin premie.


Roger Jensen; takk for at du påtar deg ansvaret for Jessheim Open. Det er en stor og tidskrevende oppgave. Men du gjør sannelig dette til en stor opplevelse for meg og når vi ser på deltakerlisten, ser det ut til at mange deler denne oppfatningen, siden de er gjengangere fra år til år. Noen starter årets turnering med lagspill på søndag, men for meg starter turneringen på mandag. Og jeg gleder meg skikkelig. Dessuten syns jeg ildsjelen Roger Jensen fortjener en stor honnør for sitt frivillige engasjement for Jessheim Open.


fredag 10. oktober 2014

Har du sett dem?
Det er bestandig noen vi legger merke til eller noen som vi sjelden ser. Noen som påvirker oss, gjør oss fortvilet, irriterer oss får oss til å reagere negativt. Har du tenkt over det? Har du sett dem?

De som kjører som svin i rushtidstrafikken. Spesielt de i en gammel Volvo stasjonsvogn eller de i en nypolert Audi A4 eller A6. Er det to filer i kjøreretningen, skifter de filer raskere enn du noen gang trodde var mulig. De skal jo spare en bil eller tre. Ofte er de uheldige og rammes av Murphys lov, du står alltid i feil kø. Men det ordner de raskt ved å kaste seg over i påkjøringsrampen, slik at de på nytt sparer 2-3 biler. Aldri har de noen tanker om at de utsetter både seg selv og medtrafikanter for fare. Og de forventer faktisk at du, som de sniker seg forbi, skal slippe de inn i køen igjen. Jeg må innrømme at jeg har ikke bare lyst til å ta dem med hornet, av og til kommer lysten for å ta mannen og ikke ballen.

Eller hva med postbudet på fredagen. Når så du ham/henne sist? I vår trappeoppgang er det 11 leiligheter og vi er de eneste som tar imot reklame. Mandag til torsdag kan det komme post. Tirsdag og torsdag kan det komme reklame. Men fredag, lørdag og søndag kan jeg glemme å se i postkassen. Da er det aldri noe der. Hvorfor opererer man da med A-post og B-post? A-post levert på torsdag, kommer jo først som B-post på mandag. Det er bare det at du eventuelt betaler litt ekstra for portoen.

I dag kan vi ikke unngå å se presentasjoner av kommende TV-programmer på våre reklamefinansierte kanaler. Men har du sett «Morgan og Ola-Conny gjør Norge». Presentasjonen er nok for meg. To totalt usjarmerende personer som har fått sitt eget program. Det er ufattelig at produsenter kan finne på å lage slike programmer og at de får lov til å holde på uke etter uke. Vi er forskjellige og har ulik smak, men her går grensen for meg. Når jeg får glimtet av presentasjonen, må jeg bare skifte kanal. Dette er bare for dårlig. Men dessverre er det enkelte reklamesnutter som jeg syns er like dumme, og dette gjelder selv om det er fra One Call, Viasat, Telenor eller andre som lager lange, håpløse reklamefilmer med mennesker som er totalt sjarmløse og hvor innholdet er totalt meningsløst, som f.eks. den stakkaren som tar telefonen fra mamma midt i begravelsen.

Men mest av det rare finner vi på facebook. Jeg kan ikke unngå å nevne et par ting jeg har fått med meg på facebook. Har du sett dem som starter innlegget sitt med «Vi er oppegående mennesker…». Underforstått representerer denne VI bare seg selv, og det er jeg veldig glad for. Påfølgende setning viser som regel at han/hun ikke er det, tvert imot er det noe svært dumt og gjerne svært egoistisk som kommer fra denne oppegående personen. Men det er vel greit å trekke med seg flere når dumheter skal presenteres på løpende bånd. De er liksom i klasse med «Jeg er ikke rasist…», men her kommer en rekke av mine rasistiske meninger. Og alle som ikke er enige kan umulig være oppegående mennesker. Minner meg litt om min tid som lærervikar på tidlig 70-tall. På skolen var det en lektor som ble plassert på ungdomsskolen. Vakker var han ikke, men åpningsreplikken i den nye klassen var som følger: «I den forrige klassen jeg hadde, kalte de meg for grisen. Det håper jeg ikke dere gjør, for jeg tar meg nær av det». Og hva kallenavnet ble? Helt riktig, grisen.
 

Men heldigvis finnes det også noen lyspunkter. Og vi kan bli en av dem alle sammen. Det er noen som reiser seg på trikken/bussen for å la en gammel, ufør eller gravid dame får den sitteplassen de egentlig kunne tenkt å ha selv. Det er noen som hjelper en liten unge eller en gammel dame over gaten. Det er noen som har fått folkeskikken inn med morsmelken eller kanskje gått i Speidern. Og bra er det for lista med de negative opplevelsene kunne vært så utrolig lang.

torsdag 25. september 2014

Raske gitt!!!

Det er ikke hver dag jeg blir imponert over tempoet til offentlige myndigheter. Men nå har jeg jammen sett at de kan sette opp farten betraktelig. Nesten fortere enn jeg selv klarer. Og jeg kjører fort. Dessverre for fort.

Hva som har skjedd? Jeg ble tatt i fartskontroll i Drammen. En sånn fotoboks som jeg ikke var oppmerksom på. Så nå har jeg fått min fjerde fartsbot på 49 års kjøring i trafikken. En i Sverige. En i Spania. Men hele to i Norge. Den forrige for ca 20 år siden på Bromma. Så jeg er vel en ganske forsiktig sjåfør. En sånn som ikke har noen prikker i førerkortet og som har 75% bonus på forsikringen. Men i Drammen gikk det litt for fort. 67 km i 60-sonen. Ikke mye å skryte av, selv om det var 2 filer i hver retning.

Men politiet har vært raske. Utrolig raske. Fartsovertredelse skjedde 31.08, for øvrig en søndag. Allerede 04.09 var varselbrevet fra den automatiske trafikkontrollen avsendt. Og de forventet et raskt svar fra meg. Kun en uke fikk jeg på å vurdere om jeg skulle godta boten på kr 1600 eller om jeg skulle vurdere den subsidiære løsning med 3 dager bak lås og slå.

Råkjøreren som visesanger på 70-tallet.
Til å begynne med vurderte jeg alvorlig om jeg skulle velge disse 3 dagene i fengsel. Har aldri sittet i fengsel, så det ville bli en ny opplevelse. Og kanskje et nytt blogginnlegg. Men jeg har vært på besøk i fengsel både på Ila sikringsanstalt og Bredtvedt kvinnefengsel. Men det var for å glede de innsatte med visesang for 40-45 år siden. Men dette alternativet falt bort. Tok ikke sjansen på at husfreden skulle forstyrres på den måten. Jeg kunne kanskje bedt om fotlenke disse tre dagene, men det ville jo ha vært ganske kjedelig.

Jeg hadde frist til den 12.09 med å svare og jeg benyttet denne tiden fullt ut. Fredag den 12.09 på ettermiddagen sendte jeg svarbrevet. Påfølgende lørdag og søndag kunne de jo ikke mottatt noen post, og det er jo ikke hver gang Posten henger med i sine leveringer. Men det gjorde de jammen her. Mulig at de fikk mitt svar mandag eller tirsdag, men allerede onsdag hadde de klart å produsere en faktura til meg på boten jeg skal betale. Ja, for det ble det jeg valgte.


Jeg må si jeg er imponert. Så rask saksbehandling har jeg aldri opplevd tidligere fra våre myndigheter. Men her gikk det faderlig fort. Nesten ulovlig fort. Nesten like fort som bilen min i Rosenkrantzgaten i Drammen.

fredag 19. september 2014

Snart pensjonist – sjekk pensjonsordningene dine!

For meg ble noe helt galt. Jeg ble tvunget til å si ifra. Og det var lønnsomt. 24% ekstra i pensjon som jeg ellers ikke ville ha fått. Jeg trodde jo på aktuarberegninger og kvalitetssikret pensjonsopplegg og glemte at det finnes mennesker som kan gjøre feil både i bedrift og forsikringsselskap.

Men la oss ta det forfra. Jeg gikk av med AFP 01.12.2009. Fikk mine pensjons- og forsikringsbevis senest i 2011. Alt var fryd og gammen, helt til august 2013 da forsikringsselskapet pensjonsordningen er tilknyttet, spurte om jeg ønsket å betale for fripolisen!?! Bedriften min hadde jo en ordning om at de som ønsket å gå av med AFP skulle få stå i pensjonsordningen frem til pensjonsalder ved fylte 67 år. De skulle til og med betale pensjonspremie og pensjonsgrunnlaget (lønnen) skulle justeres med G (Folketrygdens grunnbeløp). Jeg skulle ikke ha noen fripolise fra dette pensjonsforholdet. Og ikke skulle jeg ha vært meldt ut av pensjonsordningen i januar 2010. Det tok altså over 3 ½ år før forsikringsselskapet forespurte om jeg vil betale for fripolisen jeg ikke skulle ha.

Det tar bestandig litt tid å få svar på henvendelser, men når vi kom i kontakt med hverandre, ønsket bedriften å bistå meg på best mulig måte. Jeg var meldt ut av pensjonsordningen ved en feiltakelse fikk jeg vite i slutten av desember. Og like etter en melding om at jeg var inne i det gode selskap igjen. Men ganske snart skjønte jeg at dette kanskje ikke var tilfelle. Når jeg gikk inn på forsikringsselskapets nettsider og fant frem til «mine sider», så jeg at jeg fortsatt var inne med fripolise.

Omsider var dette rettet opp og jeg var inne i pensjonsordningen til bedriften igjen. Jeg så på avtalen og nå med kritiske øyne. Pensjonsgrunnlaget/lønnen min virket litt for lav. NAV har jo laget en tabell hvor G-utviklingen er presentert, og med den som utgangspunkt skjønte jeg at pensjonsgrunnlaget mitt var altfor lavt. Forsikringsselskapet foretar jo bare en årlig revisjon. Jeg sluttet i bedriften 30.11, ble meldt ut av pensjonsordningen i januar 2010 og det før forsikringsselskapet hadde sin årlige revisjon. Derved ble pensjonsgrunnlaget mitt ikke lønnen fra 01.07.2009, men fra 01.07.2008. Det tok sin tid å få rettet dette, men når bedriften hadde bekreftet at jeg hadde rett overfor forsikringsselskapet, ble det etter diverse mailer endelig rettet. Nå er jeg bare spent på hva som skal betales ut i november, for jeg har fått 4-5 forskjellige årlige beløp som skal utbetales i brevform og på «mine sider» (vær oppmerksom på at «mine sider» faktisk er en levende oppdatering hvor du kan følge med på forsikringsselskapets ulike krumspring). Jeg kan imidlertid love at jeg skal være meget oppmerksom på den første utbetalingen som skal finne sted i november.

Så kan man jo egentlig spørre om 24% mer i pensjon for denne pensjonsordningen egentlig er så mye å kjempe for. Ja det er jo noe som heter forventa levealder. Dersom vi ser på forventa levealder for den befolkningsgruppa som har fylt 65 år, ser vi at denne har steget. For landet i det hele kan 65 år gamle menn i gjennomsnitt forvente å leve til 82,8 år og kvinner til 85,9 år. Det viser statistikken for 2006–2012. Menn med lang utdanning kan forvente å leve sju år lenger enn menn med kort utdanning. Menn der jeg bor, lever imidlertid lenger enn en del andre steder rundt om i landet vårt. Jeg tar derfor sjansen på at jeg skal få leve med pensjon i 20 år. Og det blir faktisk en del penger avhengig av størrelse på pensjonen din. Sjekk bare denne lille tabellen:

   Pensjon 100%      Pensjon 124%       Differanse        Etter 20 år
100000 124000 24000 480000
150000 186000 36000 720000
200000 248000 48000 960000

Mine råd til deg er derfor:

  •  Ikke tro at din pensjon nødvendigvis er riktig, Det gjøres feil hos bedrift og forsikringsselskap
  • Sjekk at tall i pensjonsbeviset ditt er riktig med hensyn til opptjeningstid
  • Sjekk at pensjonsgrunnlaget ditt er riktig
  • Ikke vær redd for å stille spørsmål til bedrift eller forsikringsselskap. De er hjelpsomme.
  • Husk at en liten endring i din pensjon kan få store utslag over 20 år.


De fleste mottar pensjonsbevis eller fripolise. Mange leser overhodet ikke hva som står der. De regner med at det er riktig. Og noen får slett ikke den pensjonen de har rett på. Sørg for at det ikke blir deg!

søndag 13. juli 2014

Dagbladet og meningsmålinger!?!

Jeg blir slapp av en del av disse meningsløse meningsmålinger som blir gjennomført. Nå har Dagbladet liksom gjort en skikkelig måling og funnet ut at bare 5% av Norges befolkning syns kronprinsesse Mette-Marit gjør den beste jobben i kongehuset. 

Og så henter man inn flere eksperter som skal uttale seg om svarene etter det håpløse spørsmålet: «hvem i kongehuset gjør best jobb?». Stakkars kronprinsessen, hun får bare 5% poeng. Så da gjør hun vel en dårlig jobb, sitter vi igjen med inntrykket av. Men hele 24% vil ikke svare. At vår folkekonge får flest stemmer, forundrer vel ingen. Ingen skandaler og god kamerat med alle våre kjære idrettsstjerner.

Johan T. Lindwall, kongehusreporter i
svenske Expressen. Dessverre ingen
skarpskodd analytiker som forstår seg på statistikk.
Men Dagbladet henter inn en "fremragende", svensk ekspertkommentator, Johan T. Lindwall, kongehusreporter i Dagbladets svenske samarbeidsavis, Expressen. Han sier: Den store overraskelsen i undersøkelsen mener Lindwall er oppslutningen rundt kronprinsparet, som han kaller «alarmerende dårlig». - I Sverige får kronprinsesse Victoria alltid bedre resultat enn kongen. Det behøver ikke være sånn i Norge av den grunn, men det er rart at Haakon bare får halvparten av farens prosentandel, og alarmerende at Mette-Marit har så lav andel, sier Lindwall.


Snakk om å sammenligne epler og pærer. Sverige har ingen folkekonge. De har en «knugen» som lager skandaler av ulik karakter, som fremstår som lite folkelig og som får elgene leid frem til seg når han er på elgjakt. Så det er kanskje ikke så rart at den svenske kronprinsessen, som for øvrig virker som en meget sympatisk person, får vesentlig flere stemmer enn ham. Det han ikke sier noe om er hvor mange % hennes Daniel får.

Allikevel klarer han å ta med seg uttalelsen: det norske kronprinsparet bør lære av Sveriges kronprinsesse Victoria og kronprins Daniel hva tillit hos folket gjelder. Men kjære herr Lindwall, hadde «knugen» oppført seg og hatt en rolle som folkekonge han og, så hadde ikke Victoria hatt høyere prosentandel enn «knugen» og det hadde blitt svært får poeng også til stakkars Daniel. Uttalelsene hans minner meg på den lille historien: Hva får man om man krysser en blondine med en svenske? Toppen av dumhet!

Heldigvis har Dagbladet med en annen som også kommenterer undersøkelsen. Samfunnsgeograf Karl-Fredrik Tangen synes det blir søkt å sette kongehusets medlemmer opp mot hverandre, og mener at tallene mer enn noe annet viser at kongen klarer å være kongen, og at de vitner om en monarkiaksept fra det norske folk.


Men til Dagbladet er det bare en ting å si – slutt med slike dumme undersøkelser og lag ikke krigsoverskrifter av dem. Det irriterer mer enn det gleder.

tirsdag 6. mai 2014

Nok er nok!

Jeg er en av dem som liker å lese aviser og se på nyhetssendinger på TV. Og jeg gjør det fordi det er opplysende og interessant. Men med jevne mellomrom blir jeg litt fortvilet når media bruker uforholdsvis mye spaltemillimeter på unødvendige ting. De går over grenser og lager sosialpornografi. Skal de «henge ut» en person, sørger de ofte for å finne det styggeste og mest uheldige bildet de har. Det til tross for at de har et billedarkiv større enn pengebingen til onkel Skrue.


Nå har de fått en ny kjempesak. Petter Northug har kjørt i fylla. Skadet kameraten sin og ødelagt autovernet. I tillegg stakk han av fra ulykkesstedet. I fylla. Men han har innrømmet dette nå. Han har sagt ifra at han var full og han er klar for å ta den straffen han måtte få. Men media er ikke tilfreds med dette. De skal ta mannen, ikke ballen.


21-nyhetene på TV2 brukte i går 12-13 minutter på denne nyhetssaken. Det er helt utrolig med tanke på at de har brukt mesteparten av nyhetssendingene de to foregående dagene på den samme saken. Dagbladet følger opp med stadig flere artikler i likhet med resten av pressen. Artikler med titler som «Fyllekjøring skal ikke snakkes bort i partyprins-image eller sees på som en del av trøndersk festkultur», «Reklamerte for Audi: To år senere krasjer han sponsorbilen», «Jeg reagerte med ei panikkhandling. Derfor løp jeg hjem» og «Slik var Northugs ville natt. Funnet etter hundesøk». Et lite knippe av ufyselige artikler som aldri ville blitt vanlige folks overskrifter. Dagbladet er ikke alene om slike skriverier, de andre avisene og nettavisene er like ille.


Men jeg reagerte med avsky når jeg så Dagbladet hadde laget en artikkel «Dette kan bli Northugs fengsel» Se video rom for rom. At det går an.


Media generelt bør gå i seg selv. Det gjelder TV, aviser og nettaviser. Greit at dere skal selge spaltemillimeter. Men hvor setter dere grensen for anstendighet i deres artikler. Hva er hensikten? Skal dere opplyse det norske folk eller skal dere gjøre hva dere kan for å ødelegge Petter Northug? Han er bare et menneske han også, selv om han har vært superhelten for mange mennesker – unge som gamle.



Heldigvis er det noen som skjønner at Petter har gjort noe forferdelig dumt og sett at han virkelig er fortvilet over sin handling. Og Dagbladet har heldigvis med en artikkel hvor «Skilandslaget med Northug-bønn. Han kan ikke være fritt vilt for hets og sjikane». Så er det opp til Dagbladet og øvrig media om de er enige med skilandslaget. Jeg tror ikke de klarer å holde seg unna mer skittkasting, for der er de spesialister. Men kanskje de burde sjekke litt på facebook også, for der befinner mange av deres lesere og seere seg. Og når dette skrives er det 36164 som har likt «For oss som støtter Petter Northug – uansett». Og denne siden øker med et par tusen i timen. Og det finnes flere fb-sider som har samme tema.


Ja, Petter Northug har gjort noe fryktelig dumt. Han har innrømmet det og er klar til å ta sin straff. Vi snakker om en sak som er alvorlig, men som ikke fortjener all den medieoppmerksomheten den har fått. Petter skal ikke lenger være fritt vilt for medias hets og sjikane. Det er uanstendig av media å kjøre denne saken som de gjør.

fredag 18. april 2014

Påsketid er appelsintid

Når jeg var guttunge, var jeg så heldig at hele familien dro på påskeferie til Espedalen. Der lånte far et gammel eldhus på en bondegård. Med oss i bagasjen var alltid en kasse med appelsiner som ble spist opp i løpet av påskeferien. Senere hadde jeg hytte mellom Ål og Geilo. Også her var appelsiner en del av påskeprovianten, men nå også blandet med litt kvikklunsj.

Nå er hytta solgt og pengene investert i hus i Spania. Og her har jeg fått en ny påskeglede. Et eget appelsintre som hver påske forsyner meg med mer enn nok appelsiner til å lage appelsinjuice til alle som vil ha. Som regel er det bare meg, men det er jo det samme det.

Inne i kroken i hagen står dette kjære appelsintreet. Ved nyttårstider er appelsinene blitt orange og  fine. Men de er fortsatt litt sure. Ved påsketider derimot er de gode og egner seg veldig godt til appelsinjuice. For de som vil spise appelsinen, er de like gode. Det rare er at når appelsinene kan plukkes, så har det jammen blomstret allerede for ny sesong.
Appelsintreet bærer mange appelsiner. Det står liksom og lyser opp i kroken i hagen. Grønne blader, hvite blomster og mange orange appelsiner som bare venter på å plukkes. Og jeg plukker dem hver morgen. Direkte fra appelsintreet og presser halve appelsiner i juicepresseren min. Og det som er fint er at de har akkurat den riktige morgentemperaturen. To hele appelsiner er nok til morgenjuicen min. Så da blir det c-vitaminer fra appelsinene og d-vitaminer av den strålende sola her nede på Costa Blanca.

Og skal jeg være ærlig, må jeg si at jeg foretrekker den spanske påsken. Her er det godt og varmt. Sola skinner stort sett hele tiden. Norsk midtsommertemperatur på badevannet. Ikke lukket og låst som hjemme i Norge, men åpne kjøpesentre både skjærtorsdag og langfredag.


Herlig syns jeg, og det samme syns jeg om appelsinjuicen min.




tirsdag 8. april 2014

Syk i Spania…
Jeg har ofte moret meg over Europeiske og deres reklamefilmer. Så ille er det vel ikke. Det er tross alt sykehus og hygienen er sikkert på topp. Nå er jeg ikke så sikker lenger…

Midt i januar opplevde jeg nemlig at kona mi ble syk. Jeg fant henne i 90 graders vinkel, tydelig preget av smerter. Ring etter ambulanse, fikk hun ut av seg. Og det gjorde jeg. De var der ganske snart, kl 0930. Eneste problemet var at vi bor i en liten stikkvei innenfor markedsgaten. Og det var lørdag og marked. Ambulansen sto i markedsgaten, båren ble tatt med til vår port og da kom det første spørsmålet etter kort. Heldigvis hadde vi funnet fram pass, helfokort, reiseforsikringskort og det spanske sip-kortet. Da kunne vi starte og kona mi måtte gå de 30m ned til båra, fortsatt i 90 grader og med store smerter i mageregionen.

torrevieja

Neste stopp var Hospital de Torrevieja. Et nybygd hotell for bare noen få år siden. Kona mi ble brakt til intensiv/undersøkelsesavdelingen og jeg måtte gå for registrering. Heldigvis hadde jeg fortsatt pass og alle kort. Registreringen gikk forholdsvis raskt og jeg kunne stikke hodet inn til min kone og sjekke om alt var bra. Hun hadde smerter og fikk etterhvert smertestillende. Selv om pårørende ikke var velkommen inn på denne avdelingen, stakk jeg en tur innom med jevne mellomrom for å sjekke hvordan det gikk og om det var noe hun ville ha. I seks timer lå hun for undersøkelse og da hadde de omsider konstatert at hun hadde tarmslyng.

Ved 1500-1600 tiden fikk jeg beskjed om at hun skulle opereres og fulgte med opp på rommet hun var blitt tildelt. Hva jeg ikke visste var at hun da i smerte- og bedøvelsestilstand hadde undertegnet 4 forskjellige papirer vedrørende behandlingen. Hva det gikk ut på visste ikke hun selv heller. Hun bare skrev på. Operasjonen var omfattende og varte visstnok et par timers tid. Legen var tysk og kunne snakke engelsk. Han fortalte at det kunne hende at de måtte operere en gang til (det slapp hun heldigvis) og kona mi fortalte legen at hun hadde inklusjonslegemyositt (Muskelsvakheten kan føre til vanskeligheter med å reise seg fra sittende eller liggende stilling, og etterhvert til falltendens.) og ba ham informere sykepleierne om dette.

Og så startet moroa. Plassert i en seng med 5 forskjellige slanger festet til kroppen (intravenøs foring og bedøvende midler) og med ringeklokke innen rekkevidde. Skulle noe skje, kunne hun bare ringe. Sykepleierne var innom for å gi medisin og vinket til henne så kunne hun reise seg opp. Men det var dette med inklusjonslegememysositt da. Hun kunne ikke bare reise seg opp. De forsøkte å dra i armene, men det gikk jo heller ikke. Det var bare smertefullt. De hadde øyensynlig ikke fått opplæring i hvordan hun skulle hjelpes opp i sittende stilling.

Sent på kvelden ble kona mi kvalm og følte hun kom til å kaste opp. Hun ringte på bjella og forklarte situasjonen over callingen. Det skulle komme noen var beskjeden hun fikk. Men det kom ingen og hun kastet opp. Hun ringte igjen og fortalte at hun nå hadde kastet opp. Ingen kom. Så kom en ny kvalmebølge og nytt oppkast. Hun ringte igjen og etter å ha kastet opp for tredje gangen, kom det omsider en sykepleier. Hun så på henne, stønnet og sist sett. Omsider kom det to stykker som nedlot seg til å vaske henne litt på skulderen og ryggen. Hun forsøkte å si at hun hadde oppkast på brystet også og da kastet den ene pleiersken kluten til henne og sa at hun kunne vaske seg selv. Hun spurte om hun kunne få litt vann for å skylle munnen. Nei!
Neste morgen spurte hun på ny om hun kunne få litt vann. Nei! Heldigvis kom legen straks etter og han fortalte at hun kunne drikke med en gang, så omsider fikk hun vann.

Men det var ikke bare vann som var problemet. De som kom med maten, satte den fra seg i vinduskarmen og gikk. Hvordan skulle hun få tak i maten og ville hun klare å spise den på egenhånd? Hun kunne jo ikke reise seg opp på egenhånd nå. Det hadde vært en kamp før, men med et operasjonssår på 13-15cm (det er ganske stort) var det en umulighet. Kona mi var heldig som hadde en mann som var villig til å stille opp på sykehuset 8 timer daglig og mate henne, reise henne opp i senga, sørge for at hun fikk hjelp til å gå på toalettet, hjelp til vasking og tannpuss. Hyggelig var det jo da at jeg ble omtalt som gourmetsykepleieren hennes.

Men hvordan var det så med renhold. Ja, personlig hygiene måtte hun gjøre selv med hjelp av meg. Rommet ble vasket av en eldre rengjøringshjelp. Det var slett ingen bra jobb. Nå jeg sto bak den ene stolen på rommet, kjente jeg det surklet der jeg hadde skoene og at det nesten var vanskelig å få den opp igjen. Noen hadde tydeligvis sølt ett eller annet som ikke var blitt fjernet. Hygienen var altså ikke den aller beste.

Omsider kom dagen da kona mi skulle skrives ut. Seks dager med virkelig dårlig pleie skulle erstattes med bandasjeskifting på Centro Salud (vår helsestasjon/legevakt). Bandasjen hadde blitt skiftet på torsdag og skulle egentlig skiftes på ny på lørdag. Da var det igjen marked i gata vår og umulig å komme ut med bilen. Vi ba derfor om at bandasjen ble skiftet også på fredag, så kunne vi reise på Centro Salud tidlig mandag morgen. Nei, det var ikke mulig. Litt heftig diskusjon oppsto, men vaktlederen holdt på sitt. Så i stedet for å bli skrevet ut kl 1230 på fredag, måtte vi vente til etter klokka 1500. Da var en litt mer medgjørlig vaktleder kommet på skiftet og bandasjen ble skiftet. Det jeg ikke var klar over, var at jeg nå ble ansvarlig for å sette blodfortynnende sprøyte i 30 dager. Jeg hadde aldri satt sprøyte hverken på meg selv eller andre. Men etter beskjed om stikk inn, sprøyt, slipp taket og kast sprøyta, var jeg altså klar for dette. At jeg etterhvert også måtte rengjøre operasjonssåret og skifte bandasje gikk som en lek.

Hva er så erfaringen etter denne opplevelsen? Tarmslyng er en omfattende og smertefull operasjon. Legen gjorde en god operasjon. Pleietjenesten var en katastrofe. Heldigvis var det en svensk jente som jobbet i administrasjonen og som kunne fungere som tolk i noen tilfeller og til Centro Salud hadde vi med en spansk venn som også snakker engelsk. Men skjer noe sånt igjen, blir det ikke Hospital de Torrevieja, men privatsykehuset Hospital Quirón Torrevieja.

Nå har jeg jo bare nevnt noen få av de nedverdigende og respektløse opplevelsene mine kone ble utsatt for. Allikevel har jeg noen gode råd til deg om du skulle oppleve det samme. Sørg alltid for å ha alle nødvendige helsekort klare. Få tak i en tolk og forsikre deg om at lege og pleietjeneste virkelig har forstått alle eventuelle sykdommer du måtte ha. Vær oppmerksom på at sykepleierne sjelden snakker annet enn spansk og har en spansk arbeidskultur. Pleietjenesten er dårlig, så ha en venn/bekjent/familie som kan gi deg bistand når du har behov for det. Og husk at matlevering og vask er innkjøpte tjenester på sykehuset.


Men nå kommer jeg ikke til å le av reklamen til Europeiske igjen…

lørdag 15. mars 2014

William Kullgreen – min barndoms kunstner?
Vi har vel alle noen barndomsminner som gjerne kommer tilbake når vi blir «voksne». En av mine favoritter var maleren og grafikeren William Kullgreen. Han var venn av min far og det medførte at jeg fikk se både ham og maleriene hans titt og ofte. Han var en spesiell mann og egentlig litt stille, sky og beskjeden. Han var ikke den store markedsføreren av sine kunstneriske verk, men han var høyt respektert i sin samtid, blant sine kunstnerkollegaer. Faktisk hadde han vært 115 år i år, om han hadde levd.

Jeg syns han var spennende. Spesielt spennende var det når jeg fikk besøke ham i atelieet i Karl Johans gate eller hjemme i kunstnerkolonien på Bøler. Malingsrester og malingsflekker gjorde ikke noe, når man så hans fargerike bilder hvor lyset sto i fokus. Jeg var imponert over at det var mulig å lage så fin kunst. Og som regel var han i gang med flere malerier, og da var det mulig å se hvordan et maleri utviklet seg.

Jeg husker faren min en gang fortalte at Kullgreen ikke var så begeistret for kristendomsfaget på skolen. Han likte ikke pugging av salmevers. Han skjønte dem rett og slett ikke. Men en salme skjønte han. Det var «Herre, signe du å råde». Herre var jo en mann. Signe het tanta hans og Råde var et sted i hjemfylket Østfold.

På nittitallet hadde de en utstilling på Fredriksten festning hvor de presenterte en rekke av hans malerier. Så var det ikke bare jeg som syns han var stor. Hjembyen Halden syntes det var på tide med en utstilling av byens store kunstner ca 20 år etter hans død. Jeg reiste dit for å få med meg denne utstillingen av maleren William Kullgreen, og jeg angret slett ikke på turen.

Så da tenkte jeg det nå kunne være interessant å se hva som sto om ham på wikipedia. Jeg søkte og fant ingenting. Det var jo uutholdelig, så for første gang logget jeg meg inn på wikipedia og skrev et innlegg om min barndoms store kunstmaler. Du kan lese det her: https://no.wikipedia.org/wiki/William_Kullgreen 

Ja, det er jo utrolig at bare fordi jeg kom til å huske på denne for meg malerkunstens mester, så har jeg jammen for første gang også skrevet mitt første innlegg på wikipedia. Slett ikke verst!

tirsdag 28. januar 2014


Rundkjøring!?!

Jeg har fulgt litt med på månelandingen til Jens Stoltenberg og føler litt at han har kommet inn i en rundkjøring hvor hver vei ut syntes å være feil vei. Han, i likhet med litt for mange politikere, hever heller stemmen enn å innrømme at mangemilliardsatsingen var feil. Når skal han og de andre politikerne skjønne at når du har gjort en feil, så er det bedre å innrømme feilen og beklage den. Da blir du som regel tilgitt.

Nei, da er det bedre med skikkelige rundkjøringer. Jeg er en del i Orihuela Costa, Spania, og her er rundkjøringene vakre og spennende. Ca en kilometer fra der jeg bor kan det kanskje bli litt for spennende med 44 ulykker på to år i La Zenia-rundkjøringen. Denne rundkjøringen ved N-332 er ganske typisk mange av de spanske rundkjøringene. Palmer, busker og blomster samlet i en romslig rundkjøring.

Men mange andre rundkjøringer kan være mer spesielle. Drar vi 7-800 m lenger øst for La Zenia, kommer vi til Cabo Roig-rundkjøringen. Fortsatt palmer, men så dukker det plutselig opp en liten pyramide midt i rundkjøringen. Det er jo egentlig ganske flott i denne romslige rundkjøringen.

Men fortsetter vi lenger vest opplever vi andre og mer spektakulære rundkjøringer. Like før man kan kjøre ned til Torre de la Horodada, finnes det også en mulighet til å velge AP-7 som er motorveien her ned ved kysten. Her er det også en rundkjøring og midt i denne finner man en skikkelig okse som kan skremme noen, men glede de aller fleste. Helt utrolig at man kan lage en rundkjøring med en slik skulptur i midten. Men for meg var dette bare en liten avstikker.

Vi kjører ned til N-332 igjen og fortsetter 3-400 m vestover. Her ved nedkjørselen til Torre de la Horodada er rundkjøringen preget av maritimt militært preg. Rundkjøringen bærer preg av undervannsbåt. Her finner du propeller, torpedo og flere andre maritime militære gjenstander. Helt utrolig at trafikkmyndighetene her nede har skjønt at bilistene syns dette er vakkert og interessant

Igjen kjører vi et par kilometer og plutselig er vi ved innkjørselen til San Pedro del Pinatar. Tidligere en fiskerlandsby her hvor Mar Menor starter, som etter hvert er blitt ganske folkerik. Hva er mer naturlig enn å velge å plassere en liten fiskerbåt i rundkjøringen. Den symboliserer folket og gleder bilistene. Jeg blir i hvert fall betatt av å møte en slik båt i en rundkjøring, så lenge den holder seg utenom kjørebanene.

Jeg tar sjansen på å kjøre ytterligere et par km og passerer akkurat grensen til San Javier. San Javier er også navnet på flyplassen som ligger her i Murcia Communidad. Flyplassen er egentlig militær, men har også i mange år vært åpen for kommersiell flyving. Den kommersielle flyvingen overføres etter hvert til Corvera når denne blir klar. Selvklart måtte spanjolene da velge å ha et jagerfly midt i rundkjøringen.

Ja, ja. Da har du vært med meg ca 15 km hjemmefra og jeg syns det er på tide å sette kursen hjem. Og endelig, der blir jeg jammen ønsket velkommen til Orihuela Costa. Jeg fortsetter N-332 og tar av i La Zenia-rundkjøringen. Jeg vil hjem, men etter 5-600 m blir jeg ønsket velkommen av rundkjøringen ved kjøpesenteret Zenia Boulevard. For sikkerhets skyld har de satt opp hei/hallo-skilt på fem ulike språk. Hallo finnes der, så jeg føler meg hjemme allerede.

 
Men nå var det jo slik at jeg tok med deg på en rundkjøringsreise i mitt nærmiljø. Tenk deg bare hvor mange rundkjøringer det finnes i Spania. Tenk at noen er små, noen er store, men de aller fleste er vakre og spesielle. Kanskje noe å tenke på for norske politikere også. Ikke bare for at de skal kjøre seg vill igjen, men kanskje gjøre det litt mer opplevelsesrikt å kjøre i trafikken.