Et karrierehøydepunkt!

I dag er jeg pensjonist. De siste dagene har jeg tenkt litt på hva som er mitt karrierehøydepunkt. Jeg har fått en del utfordringer og spennende oppgaver gjennom et langt arbeidsliv og trodde det skulle være vanskelig å velge hva som har gitt meg mest glede. I 1977 fikk jeg ansvaret for innføring av den nye arbeidsmiljøloven i Narvesen. Jeg måtte utarbeide kursmateriell og gjennomføre 30 kurs i 2 ½ dager i løpet av 3 mndr for 3-400 ledere og tillitsvalgte. Som bedriftsrådgiver utviklet jeg lederutviklingsprogram, organisasjons- og miljøundersøkelse og ikke minst jobbsøkerprogram for oppsagte medarbeidere med godt resultat. Hos GPI gjennomførte jeg jobbsøkerprogrammet for 30 personer og 27 av dem fikk jobb i løpet av oppsigelsestiden, selv om det var opplegget for ABB Industri som fikk 4 siders omtale i Kapital. I 1995 var jeg ansvarlig for kvalitetssertifisering av ABB Miljø etter ISO 9001 og 2 år senere for miljøsertifisering etter ISO 14001. Jeg har gjennomført noen tusen intervjuer av kandidater til ledige stillinger og jeg aldri opplevd streiker i løpet av de 20 årene jeg var ansvarlig for lønnsforhandlinger med handel&kontor, serviceteknikere, elektrikere eller ingeniører. Og mange andre oppgaver.

Men jeg har kommet til at ingen av disse oppgavene som var mer kompliserte, arbeidskrevende og utviklende enn karrierehøydepunktet mitt, har vært mer gledelig og givende for meg personlig. Karrierehøydepunktet opplevde jeg nemlig i mitt korteste arbeidsforhold som yrkesrettleier på Statens Attføringsinstitutt. Yrkesrettleieren var gruppeleder for en arbeidsgruppe bestående av lege, psykolog, sosionom og yrkesrettleier. Vår oppgave var å vurdere om vi kunne bringe medmennesker tilbake i arbeidslivet eller om de skulle få permanent uføretrygd.

En av de som kom til vår gruppe, var en 21-åring som hadde vært utsatt for en bilulykke 17 år gammel. Han hadde vært på Attføringsinstituttet tidligere og kom nå for å få bekreftelse på uføretrygd for resten av livet. 21 år syns jeg var altfor tidlig, og fikk støtte av fysioterapeut Kirsten Garbo (datteren til Venstrepolitiker Gunnar Garbo). Det var en puslete gutt vi hadde med å gjøre. Moren var overbeskyttende og jeg ble kjent med at moren sørget for at han hadde middagslur midt på dagen for at han skulle orke å være opp med annen ungdom om kvelden (uffamei). Kirsten og jeg var litt fortørnet over hans fysiske tilstand. Ja visst hadde han alvorlig mèn etter ulykken, men han ble overbeskyttet. Kirsten og jeg ønsket å gjøre noe for ham, selv om resten av gruppen mente det var håpløst.

Vi satte i gang. Kirsten la opp et treningsprogram og jeg et arbeidstreningsprogram. Til å begynne med var han så sliten at han gikk til sengs ca 1900, rett etter middag. Men det utviklet seg raskt. Med trening orket han mer, mye mer. Arbeidstreningen var jo selvsagt begrenset, men det var greit til å begynne med. Før neste vurdering hadde en studiekamerat av meg, som den gang jobbet i Andresens bank, sagt seg villig til å teste ham ut i postavdelingen der. Kirsten var med og vi overbeviste arbeidsgruppen om at vi måtte prøve ut denne arbeidstreningen. Etter tre ukers utprøving, fikk vi en tilbakemelding om at han fungerte 80% av hva en nyansatt normalt ville ha gjort. Dette ga både Kirsten og meg blod på tann. Nytt treningsprogram og søking i markedet etter potensiell jobb, medførte at arbeidsgruppen lot oss fortsette enda litt til, før endelig vurdering av gutten.

Ytterligere en studiekamerat på BI jobbet i bank og heldigvis med rekruttering. DnC var en stor bedrift med stor avdeling i hjembyen til gutten, og jeg ba ham undersøke om det var mulighet for en stilling for ham der. Kort tid etter var det stilling ledig i post- og budavdelingen, men de måtte jo snakke med ham først. Gi meg en dato og jeg sender ham med fly umiddelbart, var svaret mitt. Og det var en stolt gutt som kom tilbake og fortalte at han hadde fått jobben til tross for sitt handicap. Arbeidsgruppen hadde ikke noen motsigelser til at denne gutten ikke skulle ha uføretrygd, men heller komme i lønnet arbeid.

For meg, som ganske snart etter sluttet på Attføringsinstituttet, var det en stor glede å få en årlig oppdatering fra gutten i 3 år etterpå. Det første han gjorde når han kom hjem var å kjøpe ergometersykkel. Han hadde forstått hvor viktig trening var. Han fikk tilbud om å gå på bankakademiet og gjennomførte 1. avdeling der. Han tok sertifikat for bil. Han ble utnevnt til leder for post- og budavdelingen. Helt utrolig.

Hadde ikke Kirsten Garbo og jeg hatt tro på gutten, hadde han vært en overbeskyttet, uføretrygdet gutt som ikke hadde hatt noen muligheter. Nå ble han i stedet en lønnsmottaker som stolt grep fatt i utfordringer og lykkes. Dette ble for meg karrierehøydepunktet. Å kunne være med i en prosess som ga en 21-åring livet tilbake.