Ikke akkurat kjedelig

Mange tror at slektsforskning er gammelmannsidrett og ganske kjedelig. Det er helt feil. Slektsforskning er spennende. Du blir faktisk litt hektet på det. Timene går fort, når du er på sporet av nye oppdagelser. Og så er det utrolig hva du kan finne ut.

Jeg har funnet ut at min slekt kan føres tilbake til Vallonia, Belgia. Masmesteren Jean Joes Henin (ca 1570) skrev i Liege i 1627 en arbeidskontrakt med et svensk jernverk og arbeidet der frem til 1630. Da hadde han vært i slagsmål med en svensk militær og drept ham. Så da ble det dødsdom.

En annen slektslinje kommer fra Finland. Her er det navnet Påvel  Olofsson Suhoinen som er spennende. Han og kona Elin bosatte seg i Lysvik i Värmland, på gården Löfåsen ca 1650. Han er min 8x-tippoldefar og forfeder til mange kjente personer. Via andres opplysninger har jeg funnet ut at den svenske fotballtreneren Sven-Göran Eriksson er en av hans etterkommere. Det er også gitaristen Nils Løfgren i bandet til Bruce Springsteen. Ja, til og med den svenske politikeren Tage Erlander er en av hans etterkommere. Akkurat som jeg og broren min.

Samarbeid med andre

Jeg skulle starte med slektsforskning når jeg ble 62 år. Men, tilfeldigvis, ville min svigerfar det annerledes. Han visste ikke hva internett var, så jeg tok han med på jobben min hvor jeg hadde internett tilgjengelig på slutten av 1990-tallet. Tilfeldigvis var det en dame ved navn Inger Falch-Jacobsen som hadde min svigerfar i sin slektsdatabase. Denne informasjonen måtte jeg oppbevare. Da var det enkelt å finne et slektsprogram, Legacy, som jeg kunne hente ned gratis fra nettet. Så da var jeg i gang.

Jeg begynte å lete etter min fars slekt. Jeg visste den kom fra Møre. En etterlysning på nettet, skaffet meg kontakt med Per Gjendem, en anerkjent og meget dyktig slektsforsker i Molde. Han forsynte meg med mange gode opplysninger. Etter en del arbeid på egenhånd og på Riksarkivet, hadde jeg fra bygdebøker og annet, informasjon om farsslekten tilbake på 1500-tallet.

På min mors side slet jeg mer. Men nå har jeg funnet en ny kilde. En firmenning, som er spesialist på jernverksslekter. Oddbjørn Johannessen, amanuensis fra Universitetet i Agder, er min firmenning og den store inspirasjonen for slekten fra Næs Jernværk. Det er også han som har skaffet meg informasjonen om Jean Joes Henin.

Når jeg attpåtil er så heldig at jeg har en fetter som Thor Sørheim, stuntpoet, dikter, forfatter og lokalhistoriker, har jeg et lykkelig selskap når vi er på jakt etter våre forfedre og deres boplasser. For det er jo det som er det spennende. Å gjennoppdage steder hvor slekten har hatt sitt hverdagsliv for flere hundre år siden. Det er liksom å finne sine røtter, selv om det dukker opp et drap eller to underveis.

Slektsforskning er nesten som golf. Du blir bitt av basillen og gjennombruddet i forskningen oppleves som om du har fått hole in one på golfbanen. Jeg vet det, for jeg har hatt både gjennombrudd i slektsforskning og hole in one i golf.

Bedre nå? Tja…

Jeg begynner å bli gammel. Ofte kommer spørsmålet om hvor mye bedre det er nå enn da jeg vokste opp. Man tar det liksom for gitt at det er det. Jeg er slett ikke sikker. Selvsagt har det kommet kommet mye tekniske vidundre under min levetid, men det betyr jo nødvendigvis ikke at livet er blitt bedre.

Jeg vokste opp i en leiegård i Gamlebyen. Den er revet nå. Men vi hadde det bra der. Fire år gammel ble jeg forsøkt plassert i en barnepark, fire ganger. Ja, det fantes faktisk barneparker for 60 år siden også. Men det passet ikke for meg. Jeg hadde så mye annet jeg skulle gjøre. Jobbe litt for Beinnes Kullkompani. Vi fikk 1 øre sekken for å lime på merkelapper på sekken. Så da limte jeg på 100-200 sekker og gikk stolt ut med 1 krone eller 2 i hånda.

Far var malermester. Mor arbeidet på lørdager i en konfeksjonsforretning og i sommer- og juleferier for far. Vi hadde mat på bordet hver dag. Kjøleskap var det ikke vanlig at folk hadde, men det kom noen år senere.  Det samme gjorde bad og WC. På den tiden var det ikke vanlig at folk hadde egen bil. Som malermester måtte far ha bil, så vi hadde det i hele min oppvekst. Stort sett klarte folk seg på en inntekt. Faren til kameraten min skaffet seg TV allerede i 1960. Vi var fem år senere ute.

Servicetilbudet var rimelig godt. Mor brakk beinet når jeg var seks år. Siden far var i fullt arbeid, fikk vi husmorvikar som sørget for at mat kom på bordet og klærne ble vasket. Vi lekte mye i Ruinparken. Parkvakten hadde ansvar for 4 parker i nærområdet, og han passet på å jage oss ungene når vi lekte på ruinene. I gatene rundt oss kom det i hvert fall en gang i uken folk og plukket opp søppel fra gata. Snørydding fungerte på en utmerket måte. Politiet patruljerte til fots og hver dag så vi andektig opp på de uniformerte mennene. Hver uke kom gatesangeren Sving-deg og sang i bakgårdene i Gamlebyen, og mødrene våre slang ned noen mynter til ham.

Gamlebyen Idrettsforening, GIF, hadde et omfattende idrettsprogram for oss barna. Vi betalte en forholdsvis lav, årlig kontingent og kunne delta fritt på alle aktiviteter. Jeg spilte ishockey på vinterstid, ja håndball også når jeg ble en del eldre. På sommertid var det fotball og orientering. Skolen hadde musikkorps som min bror var med i og sangkor som min søster deltok i.

Jo, jeg var fornøyd med min oppvekst.

Hvordan er det så i dag? Vi har alle tekniske vidundrene det er mulig å fremskaffe. Men hvor er parkvaktene? Hvor er politimennene som patruljerer gatene (ikke bare midt i sentrum på kveldstid)? Hvor er de som plukket søppel?  Hvor er de som rydder snøen vekk fra gata? Ja, biler måkes inne, men jeg snakker om å rydde snø vekk fra gata. Ordet husmorvikar er fjernet fra vokabularet. Så nå gjelder det å klare seg selv med det nettverket hver og en av oss har. Idrettsaktivitetene er enda flere, men det koster å være med. Ikke alle har råd til det.

I min oppvekst klarte familien seg med en inntekt. I dag må begge foreldre jobbe (takk og lov at det er likestilling), men økonomien er ikke noe bedre for det. Det er det jeg ikke forstår. Mange av de enkle, gode servicetilbudene er blitt borte. Ventelister har dukket opp på alle områder og det har blitt mange av dem. Trikkelinjene til Gamlebyen og Etterstad er lagt ned. Ingen hadde hørt om bompenger da jeg vokste opp. Nå er det nesten ikke mulig å bygge en meter vei uten at det skal betales bompenger. Det administrative arbeidet hoper seg opp i kommune, fylke og på landsbasis. Neimen om jeg tror at våre folkevalgte og deres administrative hjelpere har sørget for at vi har fått et bedre og mer velfungerende samfunn.

Om det er bedre nå, fordi vi har fått en teknisk utvikling som har gitt oss hjelpemidler og leketøy vi ikke trodde var mulig. Jeg tror ikke det. Vi hadde det jammen bra når jeg vokste opp også.