Bedre nå? Tja…

Jeg begynner å bli gammel. Ofte kommer spørsmålet om hvor mye bedre det er nå enn da jeg vokste opp. Man tar det liksom for gitt at det er det. Jeg er slett ikke sikker. Selvsagt har det kommet kommet mye tekniske vidundre under min levetid, men det betyr jo nødvendigvis ikke at livet er blitt bedre.

Jeg vokste opp i en leiegård i Gamlebyen. Den er revet nå. Men vi hadde det bra der. Fire år gammel ble jeg forsøkt plassert i en barnepark, fire ganger. Ja, det fantes faktisk barneparker for 60 år siden også. Men det passet ikke for meg. Jeg hadde så mye annet jeg skulle gjøre. Jobbe litt for Beinnes Kullkompani. Vi fikk 1 øre sekken for å lime på merkelapper på sekken. Så da limte jeg på 100-200 sekker og gikk stolt ut med 1 krone eller 2 i hånda.

Far var malermester. Mor arbeidet på lørdager i en konfeksjonsforretning og i sommer- og juleferier for far. Vi hadde mat på bordet hver dag. Kjøleskap var det ikke vanlig at folk hadde, men det kom noen år senere.  Det samme gjorde bad og WC. På den tiden var det ikke vanlig at folk hadde egen bil. Som malermester måtte far ha bil, så vi hadde det i hele min oppvekst. Stort sett klarte folk seg på en inntekt. Faren til kameraten min skaffet seg TV allerede i 1960. Vi var fem år senere ute.

Servicetilbudet var rimelig godt. Mor brakk beinet når jeg var seks år. Siden far var i fullt arbeid, fikk vi husmorvikar som sørget for at mat kom på bordet og klærne ble vasket. Vi lekte mye i Ruinparken. Parkvakten hadde ansvar for 4 parker i nærområdet, og han passet på å jage oss ungene når vi lekte på ruinene. I gatene rundt oss kom det i hvert fall en gang i uken folk og plukket opp søppel fra gata. Snørydding fungerte på en utmerket måte. Politiet patruljerte til fots og hver dag så vi andektig opp på de uniformerte mennene. Hver uke kom gatesangeren Sving-deg og sang i bakgårdene i Gamlebyen, og mødrene våre slang ned noen mynter til ham.

Gamlebyen Idrettsforening, GIF, hadde et omfattende idrettsprogram for oss barna. Vi betalte en forholdsvis lav, årlig kontingent og kunne delta fritt på alle aktiviteter. Jeg spilte ishockey på vinterstid, ja håndball også når jeg ble en del eldre. På sommertid var det fotball og orientering. Skolen hadde musikkorps som min bror var med i og sangkor som min søster deltok i.

Jo, jeg var fornøyd med min oppvekst.

Hvordan er det så i dag? Vi har alle tekniske vidundrene det er mulig å fremskaffe. Men hvor er parkvaktene? Hvor er politimennene som patruljerer gatene (ikke bare midt i sentrum på kveldstid)? Hvor er de som plukket søppel?  Hvor er de som rydder snøen vekk fra gata? Ja, biler måkes inne, men jeg snakker om å rydde snø vekk fra gata. Ordet husmorvikar er fjernet fra vokabularet. Så nå gjelder det å klare seg selv med det nettverket hver og en av oss har. Idrettsaktivitetene er enda flere, men det koster å være med. Ikke alle har råd til det.

I min oppvekst klarte familien seg med en inntekt. I dag må begge foreldre jobbe (takk og lov at det er likestilling), men økonomien er ikke noe bedre for det. Det er det jeg ikke forstår. Mange av de enkle, gode servicetilbudene er blitt borte. Ventelister har dukket opp på alle områder og det har blitt mange av dem. Trikkelinjene til Gamlebyen og Etterstad er lagt ned. Ingen hadde hørt om bompenger da jeg vokste opp. Nå er det nesten ikke mulig å bygge en meter vei uten at det skal betales bompenger. Det administrative arbeidet hoper seg opp i kommune, fylke og på landsbasis. Neimen om jeg tror at våre folkevalgte og deres administrative hjelpere har sørget for at vi har fått et bedre og mer velfungerende samfunn.

Om det er bedre nå, fordi vi har fått en teknisk utvikling som har gitt oss hjelpemidler og leketøy vi ikke trodde var mulig. Jeg tror ikke det. Vi hadde det jammen bra når jeg vokste opp også.