mandag 19. oktober 2015

En ganske god mandagsmiddag…
Kona mi er glad i fisk, så i dag ble det lettsaltet torsk. Det verste er jo at jeg syns det er godt jeg også. Og så er det ganske enkelt. Poteter har jeg, mandelpoteter. Lerøy har en utrolig god lettsaltet torsk som jeg kjøper på Kiwi. For å gjøre det litt bedre enn normalt, har jeg også noen frosne scampi – Black Tiger. En pose rekker jo til en rekke middager. Og for å holde meg til det frosne så blir det frossen broccoliblanding – broccoli, blomkål og gulrøtter. (Nå har vi hatt salater i 3 dager, så det er godt å gjøre det enkelt.)

Siden varene er på plass, er det jo bare å sette i gang. Tar ut de frosne scampiene og lar de tine. Ferdig tinet blander jeg de i en sursøt chilisaus, så kan de ligge å godgjøre seg i det som også blir sausen til torsken.

Deretter gjelder det å gjøre klar potetene. Mandelpoteter skal bare dampes, sier Lise Finchenhagen og hun vet det. Så jeg lar de forsiktig koke opp i vann med litt salt og mye dill og deretter dampes. Så har jeg nettopp kjøpt meg en toetasjes kjele, så jeg kan dampe grønnsakene samtidig.

Den lettsaltede torsken skjærer jeg i passende stykker til kona og meg selv. Legger de i en i en ildfast form sammen med smør, sitron og litt olje. Deretter krydrer jeg dem med pepper, hvitløkspulver og dill. Inn i ovnen for at de skal bli bakt. Syns det er bedre enn kokt eller stekt. (Vet at jeg kunne lagt dem i aluminiumsfolie, men jeg baker dem gjerne.)

Da er jobben gjort. Nå er det bare å vente litt. Potetene er ferdig og da heller jeg de over i en dyp skål som allerede er krydret med pepper, hvitløkspulver og dill, samt litt smør og rømme. Blander dette godt sammen og har en aldeles nydelig potet til torsken som bare kan legges på tallerkenen. Over torsken legger jeg scampiene og øser på med litt av den sursøte sausen. Så legger jeg på de dampede grønnsakene. Kanskje krydre de litt og gi dem et anstrøk av smør.


Det tok jo ikke lang tid heller. 30 minutter. Og da rakk jeg å skrive denne bloggen også. Men det ble godt denne gangen også.



torsdag 21. mai 2015




Blir du også overrasket...

Jeg pleier å handle hos Kiwi, fordi det er enkelt å parkere, samt at de har billige varer. Men det hender jo at når du skal ha bare noen få tinge, så tar du det samtidig som du er på et storsenter. Derfor hender det at jeg stikker innom Ultra på Sandvika storsenter.

Sist jeg var der ble jeg ganske overrasket. Jeg skulle bl.a. ha jordbærsyltetøy, bringebærbiola og kaffekapsler. Wow, hvilken prisforskjell! Jeg tok for sikkerhets skyld bilde av prisetikettene og passet på å stikke innom Kiwi for å ta bilde av de samme varene der. Og prisetiketten viser vel sannheten? Helt utrolig syns jeg, og derfor ville jeg dele dette med deg. 

På Kiwi fant jeg Jordbærsyltetøyet for kr 21,90, mens det var hele kr 25,50 på Ultra. Hvorfor i all verdens navn og rike skal Ultra måtte ha 16,4% mer for dette jordbærsyltetøyet?

Jeg syns det er helt vanvittig med slik prisforskjeller.

 Men det er slett ikke noe bedre med bringebærbiolaen. Her tar Ultra kr 34,50, mens Kiwi nøyer seg med kr 26,10. Da blir det plutselig 32,2% forskjell i pris. Det er jo nesten så man kan bli skremt. Og begge kjedene er jo med i opplegg med Trumfbonus.

Så da gjenstår det bare å sjekke den siste varen denne dagen. Kaffekapslene hos Ultra må vi betale kr 38,50 for mens du nøyer deg med kr 34,90 på Kiwi. Og her er det bare 10,3% i prisforskjell

For disse tre varene måtte jeg altså betale kr 98,50 på Ultra. Hadde jeg kjøpt dem på Kiwi hadde jeg sluppet unna med kr 82,90, Det er en prisforskjell på 18,8%. Ultra lurer oss. Hvor mange andre varer priser de alt for høyt, og kan de tillate seg dette bare fordi de er på et kjøpesenter. Det blir liksom enkelt å gjøre handelen hos dem, siden man først er på storsenteret.

Nei mine venner, la oss sørge for at de priser seg ut av konkurransen. La oss velge de som har anstendige priser.



tirsdag 31. mars 2015

En annerledes tur...

Jeg er glad i å gå turer. Ja, det er greit å ta en sykkeltur også. Best er det når jeg kan løpe meg en tur. Nevøen min som er PT, tror ikke at pensjonister kan løpe. Det er helt feil. Det går ikke like fort som før, men vi kan løpe.

Hjemme i Norge blir det å gå langs landeveien eller i skogen. Her nede i Spania har jeg funnet meg en løype som går langs med havet. Først går jeg vel 3 km langs veien. Så blir det nesten 5 km langs havet og så blir det den siste km hjem.

Det er i grunnen ganske fint å gå her nede ved havet. Du hører bølgeskvulpet i nesten 1 time. Og når været er som idag, er strendene jeg går forbi allerede fylt opp med folk. Ikke rart siden det ikke er en sky på himmelen, og temperaturen når 27-28 grader før jeg kommer hjem. Og vi snakker om idag, den siste dagen i mars.

Etter vel 3 km kommer jeg til Playa Cabo Roig. Folk ligger på solsenger eller har tatt seg en tur ut i Middelhavet. Noen besøker kanskje den strålende strandrestauranten La Bahia. Her serveres de nydeligste tapasretter.




Jeg er ute og går tur, så jeg fortsetter og kommer raskt opp til en liten militærforlegning enten for maritime soldater eller dykkere. Har jeg sett leiren, kan jeg bare snu meg og der ser jeg helt ned til La Manga. La Manga er faktisk en lang tarm som er nesten 2 mil lang. Den kommer opp fra fastlandet som en tynn halvøy og skaper på den måten et nytt lite hav, Mar Menor, med liten dybde. Følgelig er det ofte på høst/vinter/vår at det går an å bade der, selv om Middelhavet kanskje er nede i 15-16 grader.





Etter å ha gått et par km til kommer strendene på rad og rekke. Først en fantastisk utsikt til La Zenia, Punta Prima og Torrevieja.








Så Playa Cala Capitan. En strand som er bra både for voksne og barn. Hadde ikke fått opp strandbaren enda, men vil du ha deg en lunsjbit, kan du bare rusle opp til Chez Felix som er en liten tysk restaurant.



Bare noen få hundre meter senere kommer vi til to La Zenia strender. En på hver side av Hotel La Zenia. Den ene stranden er stor og har masse aktivitetstilbud for barn. Den andre er roligere og mye mindre. Det som er spesielt med denne stranden som heter Playa Cala Cerrada er at den er mye brukt som surfestrand når det blåser friskt. Da er stranda fylt av surfere.

Ytterligere noen hundre meter til og vi kommer til Playa Flamenca. Også her er det en strand på hver side av det parkmessige området foran boligkomplekset med endel restauranter. Og har du glemt klokka, kan du bare sjekke hva den er på soluret  i parken.

Når jeg har gått en slik tur, er jeg godt fornøyd. Jeg har gått nesten 10 km og blitt god og varm. I tillegg har jeg fått en god opplevelse av å gå langs med havet. Syns det er deilig jeg, men jeg er jo ganske lett å glede da.











tirsdag 13. januar 2015

Ytringsfrihet er viktigere enn vi tror…
I dag leste jeg en kronikk av Kashif Iqbal. I følge seg selv er han frilanser, bidragsyter i antologien Svart på hvitt, bareier, bookingansvarlig og DJ. Han kastet seg på «Je suis Charlie»-bølgen med sin spesielle vri og kaller kronikken sin «Hva vet man om ytringsfrihet når man aldri har hatt det?». Egentlig stiller han mange fornuftige spørsmål og det kan være lett å henge seg på tankegangen hans. «Det er lett å klamre seg til ytringsfriheten når man sitter i et fritt, rikt land og har fått alt servert på et gullfat gjennom hele livet». Men etter å ha tenkt meg litt om Kashif, kjøper jeg ikke lenger spørsmålene dine. De fattige og analfabetene som du omtaler må naturligvis leve med «de despotiske myndighetene» de kontrolleres av. Dette fordi du, dine lærde, dine lesekyndige venner o.a. ikke har valgt å ta opp kampen mot depotene. Også vestlige land har hatt sin dose av despotene, men har valgt å ta opp kampen og er i dag frie demokratiske land. Jeg anbefaler faktisk ingen å lese din kronikk, for du er for lettvint i å unnskylde de totalitære, de despotiske og for glad i å beskylde vesten. Men allikevel tar jeg med adressen til kronikken http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-av-Kashif-Iqbal-Hva-vet-man-om-ytringsfrihet-nar-man-aldri-har-hatt-det-7857348.html

Derimot har jeg stadig fått mer og mer sansen for venstrepolitikeren Abid Q. Raja. Han erkjenner nå at han har endret sitt syn på ytringsfriheten og han tror at mange muslimske unge menn har hatt det som ham. «Som barn får vi gutter innprentet at om noen krenker din profet, så er den personen fritt vilt. Han skal kunne tas, slås, skytes, drepes. Når dette er retorikk man som barn og ungdom får servert, må ikke-muslimer forstå at det ikke er rart om man vokser opp og hater amerikanere, jøder eller homofile, ei heller er det rart om man er villig til å drepe dersom profeten krenkes.» Men Abid Q Raja har endret sitt syn og det kan mange andre også gjøre. Eller som han sier: «Profeten trenger hverken meg, Zardari eller muslimsk mobb verden over til å forsvare seg. Han behøver minst av alle Arfan Bhatti.» Så hans kronikk anbefaler jeg deg virkelig å lese.

Men den jeg ble positivt overrasket over av kronikkene som florerer omkring ytringsfrihet er Yousef Bartho Assidiq innlegg i Dagbladet. http://www.dagbladet.no/2015/01/11/kultur/meninger/kronikk/ekstremisme/charlie_hebdo/37123241/

Les artikkelen og hans etterlysning av «Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor ikke vi muslimer står forrest i kampen for ytringsfriheten». Artikkelen hans er så god at jeg ikke ønsker å plukke ut noen avsnitt herfra. Det er nok å lese den, promotere den og kjempe for at ytringsfriheten fortsatt skal være ukrenkelig.