Syk i Spania…

Jeg har ofte moret meg over Europeiske og deres reklamefilmer. Så ille er det vel ikke. Det er tross alt sykehus og hygienen er sikkert på topp. Nå er jeg ikke så sikker lenger…

Midt i januar opplevde jeg nemlig at kona mi ble syk. Jeg fant henne i 90 graders vinkel, tydelig preget av smerter. Ring etter ambulanse, fikk hun ut av seg. Og det gjorde jeg. De var der ganske snart, kl 0930. Eneste problemet var at vi bor i en liten stikkvei innenfor markedsgaten. Og det var lørdag og marked. Ambulansen sto i markedsgaten, båren ble tatt med til vår port og da kom det første spørsmålet etter kort. Heldigvis hadde vi funnet fram pass, helfokort, reiseforsikringskort og det spanske sip-kortet. Da kunne vi starte og kona mi måtte gå de 30m ned til båra, fortsatt i 90 grader og med store smerter i mageregionen.

Neste stopp var Hospital de Torrevieja. Et nybygd hotell for bare noen få år siden. Kona mi ble brakt til intensiv/undersøkelsesavdelingen og jeg måtte gå for registrering. Heldigvis hadde jeg fortsatt pass og alle kort. Registreringen gikk forholdsvis raskt og jeg kunne stikke hodet inn til min kone og sjekke om alt var bra. Hun hadde smerter og fikk etterhvert smertestillende. Selv om pårørende ikke var velkommen inn på denne avdelingen, stakk jeg en tur innom med jevne mellomrom for å sjekke hvordan det gikk og om det var noe hun ville ha. I seks timer lå hun for undersøkelse og da hadde de omsider konstatert at hun hadde tarmslyng.

Ved 1500-1600 tiden fikk jeg beskjed om at hun skulle opereres og fulgte med opp på rommet hun var blitt tildelt. Hva jeg ikke visste var at hun da i smerte- og bedøvelsestilstand hadde undertegnet 4 forskjellige papirer vedrørende behandlingen. Hva det gikk ut på visste ikke hun selv heller. Hun bare skrev på. Operasjonen var omfattende og varte visstnok et par timers tid. Legen var tysk og kunne snakke engelsk. Han fortalte at det kunne hende at de måtte operere en gang til (det slapp hun heldigvis) og kona mi fortalte legen at hun hadde inklusjonslegemyositt (Muskelsvakheten kan føre til vanskeligheter med å reise seg fra sittende eller liggende stilling, og etterhvert til falltendens.) og ba ham informere sykepleierne om dette.

Og så startet moroa. Plassert i en seng med 5 forskjellige slanger festet til kroppen (intravenøs foring og bedøvende midler) og med ringeklokke innen rekkevidde. Skulle noe skje, kunne hun bare ringe. Sykepleierne var innom for å gi medisin og vinket til henne så kunne hun reise seg opp. Men det var dette med inklusjonslegememysositt da. Hun kunne ikke bare reise seg opp. De forsøkte å dra i armene, men det gikk jo heller ikke. Det var bare smertefullt. De hadde øyensynlig ikke fått opplæring i hvordan hun skulle hjelpes opp i sittende stilling.

Sent på kvelden ble kona mi kvalm og følte hun kom til å kaste opp. Hun ringte på bjella og forklarte situasjonen over callingen. Det skulle komme noen var beskjeden hun fikk. Men det kom ingen og hun kastet opp. Hun ringte igjen og fortalte at hun nå hadde kastet opp. Ingen kom. Så kom en ny kvalmebølge og nytt oppkast. Hun ringte igjen og etter å ha kastet opp for tredje gangen, kom det omsider en sykepleier. Hun så på henne, stønnet og sist sett. Omsider kom det to stykker som nedlot seg til å vaske henne litt på skulderen og ryggen. Hun forsøkte å si at hun hadde oppkast på brystet også og da kastet den ene pleiersken kluten til henne og sa at hun kunne vaske seg selv. Hun spurte om hun kunne få litt vann for å skylle munnen. Nei!

Neste morgen spurte hun på ny om hun kunne få litt vann. Nei! Heldigvis kom legen straks etter og han fortalte at hun kunne drikke med en gang, så omsider fikk hun vann.

Men det var ikke bare vann som var problemet. De som kom med maten, satte den fra seg i vinduskarmen og gikk. Hvordan skulle hun få tak i maten og ville hun klare å spise den på egenhånd? Hun kunne jo ikke reise seg opp på egenhånd nå. Det hadde vært en kamp før, men med et operasjonssår på 13-15cm (det er ganske stort) var det en umulighet. Kona mi var heldig som hadde en mann som var villig til å stille opp på sykehuset 8 timer daglig og mate henne, reise henne opp i senga, sørge for at hun fikk hjelp til å gå på toalettet, hjelp til vasking og tannpuss. Hyggelig var det jo da at jeg ble omtalt som gourmetsykepleieren hennes.

Men hvordan var det så med renhold. Ja, personlig hygiene måtte hun gjøre selv med hjelp av meg. Rommet ble vasket av en eldre rengjøringshjelp. Det var slett ingen bra jobb. Nå jeg sto bak den ene stolen på rommet, kjente jeg det surklet der jeg hadde skoene og at det nesten var vanskelig å få den opp igjen. Noen hadde tydeligvis sølt ett eller annet som ikke var blitt fjernet. Hygienen var altså ikke den aller beste.

Omsider kom dagen da kona mi skulle skrives ut. Seks dager med virkelig dårlig pleie skulle erstattes med bandasjeskifting på Centro Salud (vår helsestasjon/legevakt). Bandasjen hadde blitt skiftet på torsdag og skulle egentlig skiftes på ny på lørdag. Da var det igjen marked i gata vår og umulig å komme ut med bilen. Vi ba derfor om at bandasjen ble skiftet også på fredag, så kunne vi reise på Centro Salud tidlig mandag morgen. Nei, det var ikke mulig. Litt heftig diskusjon oppsto, men vaktlederen holdt på sitt. Så i stedet for å bli skrevet ut kl 1230 på fredag, måtte vi vente til etter klokka 1500. Da var en litt mer medgjørlig vaktleder kommet på skiftet og bandasjen ble skiftet. Det jeg ikke var klar over, var at jeg nå ble ansvarlig for å sette blodfortynnende sprøyte i 30 dager. Jeg hadde aldri satt sprøyte hverken på meg selv eller andre. Men etter beskjed om stikk inn, sprøyt, slipp taket og kast sprøyta, var jeg altså klar for dette. At jeg etterhvert også måtte rengjøre operasjonssåret og skifte bandasje gikk som en lek.

Hva er så erfaringen etter denne opplevelsen? Tarmslyng er en omfattende og smertefull operasjon. Legen gjorde en god operasjon. Pleietjenesten var en katastrofe. Heldigvis var det en svensk jente som jobbet i administrasjonen og som kunne fungere som tolk i noen tilfeller og til Centro Salud hadde vi med en spansk venn som også snakker engelsk. Men skjer noe sånt igjen, blir det ikke Hospital de Torrevieja, men privatsykehuset Hospital Quirón Torrevieja.

Nå har jeg jo bare nevnt noen få av de nedverdigende og respektløse opplevelsene mine kone ble utsatt for. Allikevel har jeg noen gode råd til deg om du skulle oppleve det samme. Sørg alltid for å ha alle nødvendige helsekort klare. Få tak i en tolk og forsikre deg om at lege og pleietjeneste virkelig har forstått alle eventuelle sykdommer du måtte ha. Vær oppmerksom på at sykepleierne sjelden snakker annet enn spansk og har en spansk arbeidskultur. Pleietjenesten er dårlig, så ha en venn/bekjent/familie som kan gi deg bistand når du har behov for det. Og husk at matlevering og vask er innkjøpte tjenester på sykehuset.

Men nå kommer jeg ikke til å le av reklamen til Europeiske igjen…