Nok er nok!

Jeg er en av dem som liker å lese aviser og se på nyhetssendinger på TV. Og jeg gjør det fordi det er opplysende og interessant. Men med jevne mellomrom blir jeg litt fortvilet når media bruker uforholdsvis mye spaltemillimeter på unødvendige ting. De går over grenser og lager sosialpornografi. Skal de «henge ut» en person, sørger de ofte for å finne det styggeste og mest uheldige bildet de har. Det til tross for at de har et billedarkiv større enn pengebingen til onkel Skrue.

Nå har de fått en ny kjempesak. Petter Northug har kjørt i fylla. Skadet kameraten sin og ødelagt autovernet. I tillegg stakk han av fra ulykkesstedet. I fylla. Men han har innrømmet dette nå. Han har sagt ifra at han var full og han er klar for å ta den straffen han måtte få. Men media er ikke tilfreds med dette. De skal ta mannen, ikke ballen.

21-nyhetene på TV2 brukte i går 12-13 minutter på denne nyhetssaken. Det er helt utrolig med tanke på at de har brukt mesteparten av nyhetssendingene de to foregående dagene på den samme saken. Dagbladet følger opp med stadig flere artikler i likhet med resten av pressen. Artikler med titler som «Fyllekjøring skal ikke snakkes bort i partyprins-image eller sees på som en del av trøndersk festkultur», «Reklamerte for Audi: To år senere krasjer han sponsorbilen», «Jeg reagerte med ei panikkhandling. Derfor løp jeg hjem» og «Slik var Northugs ville natt. Funnet etter hundesøk». Et lite knippe av ufyselige artikler som aldri ville blitt vanlige folks overskrifter. Dagbladet er ikke alene om slike skriverier, de andre avisene og nettavisene er like ille.

Men jeg reagerte med avsky når jeg så Dagbladet hadde laget en artikkel «Dette kan bli Northugs fengsel» Se video rom for rom. At det går an.

Media generelt bør gå i seg selv. Det gjelder TV, aviser og nettaviser. Greit at dere skal selge spaltemillimeter. Men hvor setter dere grensen for anstendighet i deres artikler. Hva er hensikten? Skal dere opplyse det norske folk eller skal dere gjøre hva dere kan for å ødelegge Petter Northug? Han er bare et menneske han også, selv om han har vært superhelten for mange mennesker – unge som gamle.

Heldigvis er det noen som skjønner at Petter har gjort noe forferdelig dumt og sett at han virkelig er fortvilet over sin handling. Og Dagbladet har heldigvis med en artikkel hvor «Skilandslaget med Northug-bønn. Han kan ikke være fritt vilt for hets og sjikane». Så er det opp til Dagbladet og øvrig media om de er enige med skilandslaget. Jeg tror ikke de klarer å holde seg unna mer skittkasting, for der er de spesialister. Men kanskje de burde sjekke litt på facebook også, for der befinner mange av deres lesere og seere seg. Og når dette skrives er det 36164 som har likt «For oss som støtter Petter Northug – uansett». Og denne siden øker med et par tusen i timen. Og det finnes flere fb-sider som har samme tema.

Ja, Petter Northug har gjort noe fryktelig dumt. Han har innrømmet det og er klar til å ta sin straff. Vi snakker om en sak som er alvorlig, men som ikke fortjener all den medieoppmerksomheten den har fått. Petter skal ikke lenger være fritt vilt for medias hets og sjikane. Det er uanstendig av media å kjøre denne saken som de gjør.

Påsketid er appelsintid

Når jeg var guttunge, var jeg så heldig at hele familien dro på påskeferie til Espedalen. Der lånte far et gammel eldhus på en bondegård. Med oss i bagasjen var alltid en kasse med appelsiner som ble spist opp i løpet av påskeferien. Senere hadde jeg hytte mellom Ål og Geilo. Også her var appelsiner en del av påskeprovianten, men nå også blandet med litt kvikklunsj.

Nå er hytta solgt og pengene investert i hus i Spania. Og her har jeg fått en ny påskeglede. Et eget appelsintre som hver påske forsyner meg med mer enn nok appelsiner til å lage appelsinjuice til alle som vil ha. Som regel er det bare meg, men det er jo det samme det.

Inne i kroken i hagen står dette kjære appelsintreet. Ved nyttårstider er appelsinene blitt orange og  fine. Men de er fortsatt litt sure. Ved påsketider derimot er de gode og egner seg veldig godt til appelsinjuice. For de som vil spise appelsinen, er de like gode. Det rare er at når appelsinene kan plukkes, så har det jammen blomstret allerede for ny sesong.

Appelsintreet bærer mange appelsiner. Det står liksom og lyser opp i kroken i hagen. Grønne blader, hvite blomster og mange orange appelsiner som bare venter på å plukkes. Og jeg plukker dem hver morgen. Direkte fra appelsintreet og presser halve appelsiner i juicepresseren min. Og det som er fint er at de har akkurat den riktige morgentemperaturen. To hele appelsiner er nok til morgenjuicen min. Så da blir det c-vitaminer fra appelsinene og d-vitaminer av den strålende sola her nede på Costa Blanca.

Og skal jeg være ærlig, må jeg si at jeg foretrekker den spanske påsken. Her er det godt og varmt. Sola skinner stort sett hele tiden. Norsk midtsommertemperatur på badevannet. Ikke lukket og låst som hjemme i Norge, men åpne kjøpesentre både skjærtorsdag og langfredag.

Herlig syns jeg, og det samme syns jeg om appelsinjuicen min.

Syk i Spania…

Jeg har ofte moret meg over Europeiske og deres reklamefilmer. Så ille er det vel ikke. Det er tross alt sykehus og hygienen er sikkert på topp. Nå er jeg ikke så sikker lenger…

Midt i januar opplevde jeg nemlig at kona mi ble syk. Jeg fant henne i 90 graders vinkel, tydelig preget av smerter. Ring etter ambulanse, fikk hun ut av seg. Og det gjorde jeg. De var der ganske snart, kl 0930. Eneste problemet var at vi bor i en liten stikkvei innenfor markedsgaten. Og det var lørdag og marked. Ambulansen sto i markedsgaten, båren ble tatt med til vår port og da kom det første spørsmålet etter kort. Heldigvis hadde vi funnet fram pass, helfokort, reiseforsikringskort og det spanske sip-kortet. Da kunne vi starte og kona mi måtte gå de 30m ned til båra, fortsatt i 90 grader og med store smerter i mageregionen.

Neste stopp var Hospital de Torrevieja. Et nybygd hotell for bare noen få år siden. Kona mi ble brakt til intensiv/undersøkelsesavdelingen og jeg måtte gå for registrering. Heldigvis hadde jeg fortsatt pass og alle kort. Registreringen gikk forholdsvis raskt og jeg kunne stikke hodet inn til min kone og sjekke om alt var bra. Hun hadde smerter og fikk etterhvert smertestillende. Selv om pårørende ikke var velkommen inn på denne avdelingen, stakk jeg en tur innom med jevne mellomrom for å sjekke hvordan det gikk og om det var noe hun ville ha. I seks timer lå hun for undersøkelse og da hadde de omsider konstatert at hun hadde tarmslyng.

Ved 1500-1600 tiden fikk jeg beskjed om at hun skulle opereres og fulgte med opp på rommet hun var blitt tildelt. Hva jeg ikke visste var at hun da i smerte- og bedøvelsestilstand hadde undertegnet 4 forskjellige papirer vedrørende behandlingen. Hva det gikk ut på visste ikke hun selv heller. Hun bare skrev på. Operasjonen var omfattende og varte visstnok et par timers tid. Legen var tysk og kunne snakke engelsk. Han fortalte at det kunne hende at de måtte operere en gang til (det slapp hun heldigvis) og kona mi fortalte legen at hun hadde inklusjonslegemyositt (Muskelsvakheten kan føre til vanskeligheter med å reise seg fra sittende eller liggende stilling, og etterhvert til falltendens.) og ba ham informere sykepleierne om dette.

Og så startet moroa. Plassert i en seng med 5 forskjellige slanger festet til kroppen (intravenøs foring og bedøvende midler) og med ringeklokke innen rekkevidde. Skulle noe skje, kunne hun bare ringe. Sykepleierne var innom for å gi medisin og vinket til henne så kunne hun reise seg opp. Men det var dette med inklusjonslegememysositt da. Hun kunne ikke bare reise seg opp. De forsøkte å dra i armene, men det gikk jo heller ikke. Det var bare smertefullt. De hadde øyensynlig ikke fått opplæring i hvordan hun skulle hjelpes opp i sittende stilling.

Sent på kvelden ble kona mi kvalm og følte hun kom til å kaste opp. Hun ringte på bjella og forklarte situasjonen over callingen. Det skulle komme noen var beskjeden hun fikk. Men det kom ingen og hun kastet opp. Hun ringte igjen og fortalte at hun nå hadde kastet opp. Ingen kom. Så kom en ny kvalmebølge og nytt oppkast. Hun ringte igjen og etter å ha kastet opp for tredje gangen, kom det omsider en sykepleier. Hun så på henne, stønnet og sist sett. Omsider kom det to stykker som nedlot seg til å vaske henne litt på skulderen og ryggen. Hun forsøkte å si at hun hadde oppkast på brystet også og da kastet den ene pleiersken kluten til henne og sa at hun kunne vaske seg selv. Hun spurte om hun kunne få litt vann for å skylle munnen. Nei!

Neste morgen spurte hun på ny om hun kunne få litt vann. Nei! Heldigvis kom legen straks etter og han fortalte at hun kunne drikke med en gang, så omsider fikk hun vann.

Men det var ikke bare vann som var problemet. De som kom med maten, satte den fra seg i vinduskarmen og gikk. Hvordan skulle hun få tak i maten og ville hun klare å spise den på egenhånd? Hun kunne jo ikke reise seg opp på egenhånd nå. Det hadde vært en kamp før, men med et operasjonssår på 13-15cm (det er ganske stort) var det en umulighet. Kona mi var heldig som hadde en mann som var villig til å stille opp på sykehuset 8 timer daglig og mate henne, reise henne opp i senga, sørge for at hun fikk hjelp til å gå på toalettet, hjelp til vasking og tannpuss. Hyggelig var det jo da at jeg ble omtalt som gourmetsykepleieren hennes.

Men hvordan var det så med renhold. Ja, personlig hygiene måtte hun gjøre selv med hjelp av meg. Rommet ble vasket av en eldre rengjøringshjelp. Det var slett ingen bra jobb. Nå jeg sto bak den ene stolen på rommet, kjente jeg det surklet der jeg hadde skoene og at det nesten var vanskelig å få den opp igjen. Noen hadde tydeligvis sølt ett eller annet som ikke var blitt fjernet. Hygienen var altså ikke den aller beste.

Omsider kom dagen da kona mi skulle skrives ut. Seks dager med virkelig dårlig pleie skulle erstattes med bandasjeskifting på Centro Salud (vår helsestasjon/legevakt). Bandasjen hadde blitt skiftet på torsdag og skulle egentlig skiftes på ny på lørdag. Da var det igjen marked i gata vår og umulig å komme ut med bilen. Vi ba derfor om at bandasjen ble skiftet også på fredag, så kunne vi reise på Centro Salud tidlig mandag morgen. Nei, det var ikke mulig. Litt heftig diskusjon oppsto, men vaktlederen holdt på sitt. Så i stedet for å bli skrevet ut kl 1230 på fredag, måtte vi vente til etter klokka 1500. Da var en litt mer medgjørlig vaktleder kommet på skiftet og bandasjen ble skiftet. Det jeg ikke var klar over, var at jeg nå ble ansvarlig for å sette blodfortynnende sprøyte i 30 dager. Jeg hadde aldri satt sprøyte hverken på meg selv eller andre. Men etter beskjed om stikk inn, sprøyt, slipp taket og kast sprøyta, var jeg altså klar for dette. At jeg etterhvert også måtte rengjøre operasjonssåret og skifte bandasje gikk som en lek.

Hva er så erfaringen etter denne opplevelsen? Tarmslyng er en omfattende og smertefull operasjon. Legen gjorde en god operasjon. Pleietjenesten var en katastrofe. Heldigvis var det en svensk jente som jobbet i administrasjonen og som kunne fungere som tolk i noen tilfeller og til Centro Salud hadde vi med en spansk venn som også snakker engelsk. Men skjer noe sånt igjen, blir det ikke Hospital de Torrevieja, men privatsykehuset Hospital Quirón Torrevieja.

Nå har jeg jo bare nevnt noen få av de nedverdigende og respektløse opplevelsene mine kone ble utsatt for. Allikevel har jeg noen gode råd til deg om du skulle oppleve det samme. Sørg alltid for å ha alle nødvendige helsekort klare. Få tak i en tolk og forsikre deg om at lege og pleietjeneste virkelig har forstått alle eventuelle sykdommer du måtte ha. Vær oppmerksom på at sykepleierne sjelden snakker annet enn spansk og har en spansk arbeidskultur. Pleietjenesten er dårlig, så ha en venn/bekjent/familie som kan gi deg bistand når du har behov for det. Og husk at matlevering og vask er innkjøpte tjenester på sykehuset.

Men nå kommer jeg ikke til å le av reklamen til Europeiske igjen…

William Kullgreen – min barndoms kunstner?

Vi har vel alle noen barndomsminner som gjerne kommer tilbake når vi blir «voksne». En av mine favoritter var maleren og grafikeren William Kullgreen. Han var venn av min far og det medførte at jeg fikk se både ham og maleriene hans titt og ofte. Han var en spesiell mann og egentlig litt stille, sky og beskjeden. Han var ikke den store markedsføreren av sine kunstneriske verk, men han var høyt respektert i sin samtid, blant sine kunstnerkollegaer. Faktisk hadde han vært 115 år i år, om han hadde levd.

Jeg syns han var spennende. Spesielt spennende var det når jeg fikk besøke ham i atelieet i Karl Johans gate eller hjemme i kunstnerkolonien på Bøler. Malingsrester og malingsflekker gjorde ikke noe, når man så hans fargerike bilder hvor lyset sto i fokus. Jeg var imponert over at det var mulig å lage så fin kunst. Og som regel var han i gang med flere malerier, og da var det mulig å se hvordan et maleri utviklet seg.

Jeg husker faren min en gang fortalte at Kullgreen ikke var så begeistret for kristendomsfaget på skolen. Han likte ikke pugging av salmevers. Han skjønte dem rett og slett ikke. Men en salme skjønte han. Det var «Herre, signe du å råde». Herre var jo en mann. Signe het tanta hans og Råde var et sted i hjemfylket Østfold.

På nittitallet hadde de en utstilling på Fredriksten festning hvor de presenterte en rekke av hans malerier. Så var det ikke bare jeg som syns han var stor. Hjembyen Halden syntes det var på tide med en utstilling av byens store kunstner ca 20 år etter hans død. Jeg reiste dit for å få med meg denne utstillingen av maleren William Kullgreen, og jeg angret slett ikke på turen.

Så da tenkte jeg det nå kunne være interessant å se hva som sto om ham på wikipedia. Jeg søkte og fant ingenting. Det var jo uutholdelig, så for første gang logget jeg meg inn på wikipedia og skrev et innlegg om min barndoms store kunstmaler. Du kan lese det her: https://no.wikipedia.org/wiki/William_Kullgreen 

Ja, det er jo utrolig at bare fordi jeg kom til å huske på denne for meg malerkunstens mester, så har jeg jammen for første gang også skrevet mitt første innlegg på wikipedia. Slett ikke verst!

Rundkjøring!?!

Jeg har fulgt litt med på månelandingen til Jens Stoltenberg og føler litt at han har kommet inn i en rundkjøring hvor hver vei ut syntes å være feil vei. Han, i likhet med litt for mange politikere, hever heller stemmen enn å innrømme at mangemilliardsatsingen var feil. Når skal han og de andre politikerne skjønne at når du har gjort en feil, så er det bedre å innrømme feilen og beklage den. Da blir du som regel tilgitt.

Nei, da er det bedre med skikkelige rundkjøringer. Jeg er en del i Orihuela Costa, Spania, og her er rundkjøringene vakre og spennende. Ca en kilometer fra der jeg bor kan det kanskje bli litt for spennende med 44 ulykker på to år i La Zenia-rundkjøringen. Denne rundkjøringen ved N-332 er ganske typisk mange av de spanske rundkjøringene. Palmer, busker og blomster samlet i en romslig rundkjøring.

Men mange andre rundkjøringer kan være mer spesielle. Drar vi 7-800 m lenger øst for La Zenia, kommer vi til Cabo Roig-rundkjøringen. Fortsatt palmer, men så dukker det plutselig opp en liten pyramide midt i rundkjøringen. Det er jo egentlig ganske flott i denne romslige rundkjøringen.

Men fortsetter vi lenger vest opplever vi andre og mer spektakulære rundkjøringer. Like før man kan kjøre ned til Torre de la Horodada, finnes det også en mulighet til å velge AP-7 som er motorveien her ned ved kysten. Her er det også en rundkjøring og midt i denne finner man en skikkelig okse som kan skremme noen, men glede de aller fleste. Helt utrolig at man kan lage en rundkjøring med en slik skulptur i midten. Men for meg var dette bare en liten avstikker.

Vi kjører ned til N-332 igjen og fortsetter 3-400 m vestover. Her ved nedkjørselen til Torre de la Horodada er rundkjøringen preget av maritimt militært preg. Rundkjøringen bærer preg av undervannsbåt. Her finner du propeller, torpedo og flere andre maritime militære gjenstander. Helt utrolig at trafikkmyndighetene her nede har skjønt at bilistene syns dette er vakkert og interessant

Igjen kjører vi et par kilometer og plutselig er vi ved innkjørselen til San Pedro del Pinatar. Tidligere en fiskerlandsby her hvor Mar Menor starter, som etter hvert er blitt ganske folkerik. Hva er mer naturlig enn å velge å plassere en liten fiskerbåt i rundkjøringen. Den symboliserer folket og gleder bilistene. Jeg blir i hvert fall betatt av å møte en slik båt i en rundkjøring, så lenge den holder seg utenom kjørebanene.

Jeg tar sjansen på å kjøre ytterligere et par km og passerer akkurat grensen til San Javier. San Javier er også navnet på flyplassen som ligger her i Murcia Communidad. Flyplassen er egentlig militær, men har også i mange år vært åpen for kommersiell flyving. Den kommersielle flyvingen overføres etter hvert til Corvera når denne blir klar. Selvklart måtte spanjolene da velge å ha et jagerfly midt i rundkjøringen.

Ja, ja. Da har du vært med meg ca 15 km hjemmefra og jeg syns det er på tide å sette kursen hjem. Og endelig, der blir jeg jammen ønsket velkommen til Orihuela Costa. Jeg fortsetter N-332 og tar av i La Zenia-rundkjøringen. Jeg vil hjem, men etter 5-600 m blir jeg ønsket velkommen av rundkjøringen ved kjøpesenteret Zenia Boulevard. For sikkerhets skyld har de satt opp hei/hallo-skilt på fem ulike språk. Hallo finnes der, så jeg føler meg hjemme allerede.

 

Men nå var det jo slik at jeg tok med deg på en rundkjøringsreise i mitt nærmiljø. Tenk deg bare hvor mange rundkjøringer det finnes i Spania. Tenk at noen er små, noen er store, men de aller fleste er vakre og spesielle. Kanskje noe å tenke på for norske politikere også. Ikke bare for at de skal kjøre seg vill igjen, men kanskje gjøre det litt mer opplevelsesrikt å kjøre i trafikken.

Er det mulig?

20.04.2013 var jeg på Bærum VVS. Jeg hadde med meg brosjyre fra Linn Bad og skulle ha et underskap med to skuffer, benkeplate, sokkel og støtteben. Viste bilde fra brosjyren slik at de kunne se hva jeg skulle ha. Hvit med benkeplate.

Ikke noe problem ifølge ekspeditøren. Leveransen ville komme senest påfølgende fredag og jeg skulle få sms med en gang de hadde fått det i hus. Men det kom ingen sms på fredag, så jeg kontaktet dem og fikk beskjed om at det var under pakking. Ja vel, da fikk jeg si det videre til de som skulle montere det for meg.

Ingen sms på mandag eller tirsdag heller. Begynte å lure om de hadde glemt meg. Men så kom det plutselig en telefon fra Bærum VVS. Hvilken farge var det jeg skulle ha? Farge? Hvit, men den ble jo pakket på fredag, så det var kanskje litt sent å spørre om fargen. Nei, det hadde nok skjedd en misforståelse. Skulle pakkes på kommende fredag.

Et stykke ut i påfølgende uke fikk jeg beskjed om at varene hadde kommet. Jeg kjørte påny opp til Bærum VVS. Her skjønte jeg at noe måtte være feil. Jeg hadde vist frem bilde av underskap med to skuffer i bredde 60 cm og benkeplate som skulle være 123 cm i bredde. Men her var det bare levert 1 skuff bredde 60 cm, mens benkeplata var på 123 cm. Hvordan skulle dette være mulig. Nei, her har jeg gjort en feil, sier ekspeditøren. Jeg skal bestille ny skuff. Dagen etter reiste jeg ut igjen for å minne dem på at jeg måtte ha støtteben også til denne skuffen. Jeg skulle ha det også? Javel, da skulle de bestille det.

Så var det å vente. Det tar jo tid å få ting sendt fra Sogn og Fjordane hvor Linn Bad har sin fabrikk. Så etter 14 dager og en del purring på telefon og oppmøte i butikken, kom torsdagen hvor jeg fikk sms. Skuffen hadde ankommet Bærum VVS og støttebena skulle komme på fredag. Fredag ettermiddag var jeg og hentet skuff og støtteben. Fredag kveld sendte jeg mail til prosjektlederen som hadde lovet å hjelpe meg med montering og sa at nå har omsider alt kommet. Ok, han skulle sende en mann så snart som mulig og han kom tidlig mandag morgen.

Etter å ha pakket ut støtteben og skuffer, måtte han trist informere meg om at det kun var 5 støtteben og 1 håndtak. Vi kunne få det montert med 6 støtteben, men det ville være tryggest med 8 støtteben. Så var det å dra ut til Bærum VVS igjen og fortelle at det manglet støtteben og et håndtak. Og ekspeditøren grep telefonen og ringte Linn bad. Åh, var det sånn at når man skulle bestille støtteben så kom ikke det i en pakke. Man måtte bestille det antallet man skulle ha? Det visste altså ikke Bærum VVS. Vel hjemme måtte jeg deretter sende en beklagelse til prosjektlederen om at det tar nok enda litt tid før leveransen er fullstendig.

Men ingen beklagelse fra Bærum VVS. Er det mulig? Hvor er kompetanse og servicen hos denne leverandøren og er det egentlig ikke likt i mange andre forretninger. Hadde du som leser dette hatt lyst, kunne jeg tatt en tilsvarende historie om Bohus på Ruud. Dyktige og hyggelige selgere, men når kunden ikke får det som er bestilt, forsvinner vennlighet og ydmykhet er et ord man ikke har hørt om.

Er det mulig? Ja, dessverre, vi møter denne serviceinnstillingen for mange steder og de bryr seg ikke om det. Før i tiden var man opptatt av å tilfredsstille kunden, for da kom han/hun tilbake. Ikke nå lenger.

Vi blir lurt – igjen og igjen!

Jeg er bileier. Riktignok er bilen min over 4 år. Men det er min bil som må møte dårlige veier og mangelfull brøyting. For selvsagt har vi ikke råd til å vedlikeholde veiene våre. Skulle de oppgraderes til tilfredsstillende nivå kreves visstnok investering på 75 milliarder kroner. Og det er jo mye penger.

I hvert fall syns myndighetene at det er altfor mye. Dette kan vi vel aldri klare å ta igjen. Vi har jo så mye annet vi heller ikke klarer å utføre på en tilfredsstillende måte innenfor skole, helse etc. Også må vi sørge for å eksportere milliarder til Afganistan, Mali og andre trengende myndigheter som har korrumperte ledere med sugerør rett i statskassa og solide hemmelige kontoer i Sveits eller andre passende land.

Myndighetene syns det får holde med 21 milliarder til veiformål. Det står det faktisk i Statsbudsjettet for 2013. Og det syns finansministeren får holde.  Mer har vi tross alt ikke råd til og da får vi forsøke å benytte disse pengene på best mulig måte. Det er tross alt skattepengene til hele folket som må forvaltes på en skikkelig måte.

Men jeg lurte litt på om vi bilister bidrar med noe penger som kunne brukes til veiformål. Så jeg forsøkte å finne ut om Staten fikk noe penger fra oss bilister. Og jammen fant jeg ut at de fikk litt.

La oss starte litt med nye biler. Det var 138345 nye personbiler og 35512 nye varebiler i 2011. Gjennomsnittet for 2011 i avgiften for nybiler var kr 106.000,-. Det betyr at Staten får inn kr 18.428.842.000,- eller 18,5 milliarder på nye biler (og sikkert litt på bruktbilsalg).

Jeg var faktisk ikke klar over at det fantes 4.604.846 kjøretøyer i Norge. Men iht statistikker så skal det være et riktig tall. Og årsavgiften er jo kr 2940,-. Det blir litt penger av det også. Faktisk hele kr 13.538.700.000,-. Så i årsavgift sånn ca 13,5 milliarder.

Men det stopper jo ikke helt med dette. Det er jo sagt at gjennomsnittlig kjørelengde for bilister er 15000 km i året. Både bensin og diesel ligger jo på ca kr 14,00 pr liter og for å være riktig snill kan vi jo si at forbruket er 0,6 l/mil. Av bensin og dieselprisen tar Staten ca 50% og det betyr at Statens inntekter på drivstoff er beskjedne  kr 29.010.529.800 eller enkelt sagt 29 milliarder.

Men Staten har ikke råd til å drive veiutbygging på egenhånd kan du skjønne. Derfor er det nødvendig at bilister betaler litt bompenger. I følge Meltveit Kleppas egne opplysninger var bompengeinntektene i 2010 kr 6.239.600.000,-, Men det kostet hele kr 774.300.000,- å administrere innkreving av bompenger. Det betyr tross alt at Staten satt igjen med kr 5.465.300.000,-. Så da kan vi vel kort slå fast at det var overskudd på 5,5 milliarder i bompenger.

Det er da jeg lurer på om finansminister Sigbjørn ikke lurer oss litt. Han forteller oss at 21 milliarder av våre skattepenger går med til veiformål. Nei, da, Sigbjørn. Du tar feil. Ikke en eneste krone av skattepengene går til veiformål. Bilistene bidrar med 66,5 milliarder kroner utover skattepengene til hele folket. Det betyr at de subsidierer resten av statsbudsjettet med 45,5 milliarder kroner.

Er det rart at jeg føler meg lurt av Sigbjørn. Marit Arnstad kan jo bare stikke en tur innom Sigbjørn, så kan oppgraderingen av alle Norges veier gjennomføres i løpet av snaue to år. Men dere kommer helt sikkert til å lure meg og alle andre bilister også i året som kommer. Eller kanskje vi skal si fra at vi ikke vil bli lurt mer.