Har vi fortjent dette?

Moren min var verdens vidunderligste mor. Hun var så snill og grei at det nesten gikk over alle støvlekast. «Ivar, husk å være snill og grei mot alle. Det lønner seg. Man får som fortjent, skjønner du». Men jeg lurer på om dette er sant, når jeg ser på de politikerne vi har nå. Har vi virkelig fortjent å få dem?

Før i tida…

Einar Gerhardsen, John Lyng, Trygve Bratteli, Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Jan Syse var nok opptatt av makt og å få gjennom sine tanker og ideer, men de hadde da i hvert fall snev av menneskelighet og forsøkte å ta hensyn til folkets mening. Det kunne i hvert fall virke sånn, men jeg tar sikkert feil. Det som i hvert fall er sikkert, er at vi fikk en rekke goder av disse politikerne. Vi kunne nesten stole på dem. Sånn er det ikke lenger.

Folket i ryggen?

I dag opplever vi at den ene etter den andre av våre politikere snakker som de har hele landet i ryggen. Og ikke nok med det, alle andre som har en annen mening syntes å være komplett idiot. Og det verste er nesten at TV, radio, og de fleste aviser henter frem Audun Solbakken, Trine Skei Grande, Lan Marie Nguyen Berg eller Rasmus Hansson. Heller sjelden hentes det noen fra de større partiene, dersom de ikke skal skjelles ut eller måtte forsvare håpløse anklager.

Hvor stor påvirkning skal de ha…

I dagens meningsmåling i Aftenposten får vi nesten uvirkelig tall. Tåkefyrsten i AP har nå 32,5% og det er noe lavere enn Thorbjørn Jaglands 36,9%. Men AP er landets største parti. Høyre har 25%, men Erna har 42,5% av folket bak seg i hvem som bør være landets statsminister. Og det er noen %-poeng bedre enn Jonas Gahr Støre. Frp har nå 18,1% og Siv Jensen er nok glad for at Sylvi Listhaug har blitt pepret så mye av kritikere at hun har fått en fortjent støttegruppe på facebook. Så er det småpartiene. SP-lederen med 4,9%, har det vært ganske stille med i det siste. Det har det derimot ikke med Venstre og Trine Skei Grande. Med 4,8% kunne det kanskje være på sin plass å gå litt stillere i dørene, men Trine hun bryr seg ikke om 1000 arbeidsplasser som kan bli borte fordi hun stiller seg i spissen for en flyseteavgift som vesentlig flere enn hennes egne velgere vil ha bort ifølge en støttegruppe på facebook. Nei, da er det vel også viktig å forkaste alle 40 punkter i asylforslaget som har vært til høring. Hun vet jo ikke hva regjeringen kommer til å legge frem etter at høringsuttalelsene er blitt vurdert. KrF med 4,5% er litt forsiktigere, fornuftig nok. MDG derimot er ikke forsiktige. De er visst de eneste i landet med egne meninger og de er riktige for de representerer jo hele 4% av velgermassen. Det er jo bare tragisk hva dette partiet får lov til å gjennomføre i Oslo med Lan Marie Nguyen Berg i spissen. Allerede på et par, tre måneder har jo hun fått lov til å erte på seg Oslos befolkning, og Raymond Johansen lar det skje, for da får han lov til å kalle seg regjeringssjef i byregjeringen. Men om 4 år Raymond, da tror jeg de fleste velger å løpe fra denne koalisjonen. Og så, mannen som får lov til å dukke opp som sannhetsvitne og forståsegpåer i alle sammenhenger, Audun Lysbakken. Klarer han sperregrensen på 4% neste valg, eller er det exit SV. Med 3,9% er det ikke mye å skryte av. Det burde media også få med seg. Det komiske er jo at de fire minste partiene idiotforklarer Frp. Dette til tross for at Frp har 18,1% av stemmene mens V, KrF, MDG og SV tilsammen har 17,2%.

Går det an?

Det forundrer meg at disse småpartiene oppfører seg som de gjør. De har jo alle en del fornuftige politikere blant sine partimedlemmer. At ikke de sier fra til Lan Marie Nguyen Berg, Rasmus Hanson, Trine Skei Grande og Audun Lysbakken at den måten dere oppfører dere på nå, vil ikke gi oss flere stemmer, tvert imot. Ydmykhet overfor dem som gjør det bedre, er ingen dum egenskap. Men å innbille seg at ca 4% av stemmene gir grunn for å tro at de har funnet de beste ideene er direkte dumskap.

Blir du sint også?

Jeg blir så utrolig sint når jeg hører at medisiner til kreftpasienter er så dyre at vi ikke kan ta dem i bruk. Vi kan ikke tillate oss å la et menneske leve ekstra et halvt år, ett år . fem år eller ti år. Det er for dyrt for landet vårt. Det er jo trist for kreftpasienten. Men ikke bare han eller henne, men også for hele familien deres, som får livet revet i stykker. Sorry, mannen din, kona di, barna dine har ikke livets rett, det er for dyrt for landet. Det er jo direkte galskap å si noe sånt. Alle andre land i Europa som det er vanlig å sammenligne seg med, har gratis kreftmedisin til sine innbyggere, bortsett fra det rikeste. Det er skammelig at norske politikere og helsebyråkrater ikke begynner å forstå at dette er totalt imot folkets vilje. Dette er noe som vil følge dem ved neste stortingsvalg. De som da ikke skjønner alvoret, kan allerede nå begynne å se seg om etter ny jobb. Når 50000 deler en lenke om fri medisin til alle kreftpasienter, så er det et så kraftig signal at politikere i alle partier bør merke seg dette. For aksjonen har nettopp startet og den kommer til å vokse seg større enn politikere og helsebyråkrater vil like.

De tror de bestemmer

Fire helsebyråkrater bestemmer hvilke nye, godkjente kreftmedisiner som skal tas i bruk på sykehusene i Norge. Det gjør de bak lukkede dører og uten ankemuligheter. Slik åpnes døren til delt helsevesen. Og det verste er at helseministeren ikke har skjønt alvoret han heller. Men heldigvis er det slik at når presumtivt forstandige mennesker mister forstanden, så sørger folk for at de skal våkne og gjøre det som er det riktige. Og i denne saken har de bestemt til nå, men nå overtar majoriteten og både politikere og helsebyråkrater bør skjønne hva som skjer når man ikke lenger kan overkjøre folk. Det eneste beste for dem er å legge seg flate og akseptere at sånn er landets befolkning innstilt: VI VIL HA FRI MEDISIN TIL ALLE KREFTPASIENTER.

Vi har råd…

Selvsagt har vi råd. Vi setter i gang prosjekter med bygging av opera, holmenkollbakke, tunneler og broer, og det rare er at det blir visst en milliardoverskridelse både her og der. Men det har vi råd til. Vi tar så mange rare avgjørelser som vi ikke burde ha tatt og vi sløser med milliarder på milliarder. Ja, det er ikke vi som tar avgjørelsene, det er politikerne som gjør det og byråkratene som følger det opp. Men når det gjelder kreftpasienter, så har vi ikke råd til å ta i bruk nye medisiner. Det er så tøvete at det ikke henger på greip. Men for meg er det klart at jeg skal engasjere meg i kampen om hvilke politikere som skal få plass i vårt neste storting. Kun de som er for Fri medisin til alle kreftpasienter er aktuelle stortingsrepresentanter.

Det skal ikke være slik at bare de som har råd til å reise utenlands og betale for egen kreftbehandling skal bli helbredet. Det har aldri vært meningen i vårt land å ha det sånn.

En ganske god mandagsmiddag…

Kona mi er glad i fisk, så i dag ble det lettsaltet torsk. Det verste er jo at jeg syns det er godt jeg også. Og så er det ganske enkelt. Poteter har jeg, mandelpoteter. Lerøy har en utrolig god lettsaltet torsk som jeg kjøper på Kiwi. For å gjøre det litt bedre enn normalt, har jeg også noen frosne scampi – Black Tiger. En pose rekker jo til en rekke middager. Og for å holde meg til det frosne så blir det frossen broccoliblanding – broccoli, blomkål og gulrøtter. (Nå har vi hatt salater i 3 dager, så det er godt å gjøre det enkelt.)

Siden varene er på plass, er det jo bare å sette i gang. Tar ut de frosne scampiene og lar de tine. Ferdig tinet blander jeg de i en sursøt chilisaus, så kan de ligge å godgjøre seg i det som også blir sausen til torsken.

Deretter gjelder det å gjøre klar potetene. Mandelpoteter skal bare dampes, sier Lise Finchenhagen og hun vet det. Så jeg lar de forsiktig koke opp i vann med litt salt og mye dill og deretter dampes. Så har jeg nettopp kjøpt meg en toetasjes kjele, så jeg kan dampe grønnsakene samtidig.

Den lettsaltede torsken skjærer jeg i passende stykker til kona og meg selv. Legger de i en i en ildfast form sammen med smør, sitron og litt olje. Deretter krydrer jeg dem med pepper, hvitløkspulver og dill. Inn i ovnen for at de skal bli bakt. Syns det er bedre enn kokt eller stekt. (Vet at jeg kunne lagt dem i aluminiumsfolie, men jeg baker dem gjerne.)

Da er jobben gjort. Nå er det bare å vente litt. Potetene er ferdig og da heller jeg de over i en dyp skål som allerede er krydret med pepper, hvitløkspulver og dill, samt litt smør og rømme. Blander dette godt sammen og har en aldeles nydelig potet til torsken som bare kan legges på tallerkenen. Over torsken legger jeg scampiene og øser på med litt av den sursøte sausen. Så legger jeg på de dampede grønnsakene. Kanskje krydre de litt og gi dem et anstrøk av smør.

Det tok jo ikke lang tid heller. 30 minutter. Og da rakk jeg å skrive denne bloggen også. Men det ble godt denne gangen også.

Blir du også overrasket...

Jeg pleier å handle hos Kiwi, fordi det er enkelt å parkere, samt at de har billige varer. Men det hender jo at når du skal ha bare noen få tinge, så tar du det samtidig som du er på et storsenter. Derfor hender det at jeg stikker innom Ultra på Sandvika storsenter.

Sist jeg var der ble jeg ganske overrasket. Jeg skulle bl.a. ha jordbærsyltetøy, bringebærbiola og kaffekapsler. Wow, hvilken prisforskjell! Jeg tok for sikkerhets skyld bilde av prisetikettene og passet på å stikke innom Kiwi for å ta bilde av de samme varene der. Og prisetiketten viser vel sannheten? Helt utrolig syns jeg, og derfor ville jeg dele dette med deg. 

På Kiwi fant jeg Jordbærsyltetøyet for kr 21,90, mens det var hele kr 25,50 på Ultra. Hvorfor i all verdens navn og rike skal Ultra måtte ha 16,4% mer for dette jordbærsyltetøyet?

Jeg syns det er helt vanvittig med slik prisforskjeller.

 Men det er slett ikke noe bedre med bringebærbiolaen. Her tar Ultra kr 34,50, mens Kiwi nøyer seg med kr 26,10. Da blir det plutselig 32,2% forskjell i pris. Det er jo nesten så man kan bli skremt. Og begge kjedene er jo med i opplegg med Trumfbonus.

Så da gjenstår det bare å sjekke den siste varen denne dagen. Kaffekapslene hos Ultra må vi betale kr 38,50 for mens du nøyer deg med kr 34,90 på Kiwi. Og her er det bare 10,3% i prisforskjell

For disse tre varene måtte jeg altså betale kr 98,50 på Ultra. Hadde jeg kjøpt dem på Kiwi hadde jeg sluppet unna med kr 82,90, Det er en prisforskjell på 18,8%. Ultra lurer oss. Hvor mange andre varer priser de alt for høyt, og kan de tillate seg dette bare fordi de er på et kjøpesenter. Det blir liksom enkelt å gjøre handelen hos dem, siden man først er på storsenteret.

Nei mine venner, la oss sørge for at de priser seg ut av konkurransen. La oss velge de som har anstendige priser.

En annerledes tur...

Jeg er glad i å gå turer. Ja, det er greit å ta en sykkeltur også. Best er det når jeg kan løpe meg en tur. Nevøen min som er PT, tror ikke at pensjonister kan løpe. Det er helt feil. Det går ikke like fort som før, men vi kan løpe.

Hjemme i Norge blir det å gå langs landeveien eller i skogen. Her nede i Spania har jeg funnet meg en løype som går langs med havet. Først går jeg vel 3 km langs veien. Så blir det nesten 5 km langs havet og så blir det den siste km hjem.

Det er i grunnen ganske fint å gå her nede ved havet. Du hører bølgeskvulpet i nesten 1 time. Og når været er som idag, er strendene jeg går forbi allerede fylt opp med folk. Ikke rart siden det ikke er en sky på himmelen, og temperaturen når 27-28 grader før jeg kommer hjem. Og vi snakker om idag, den siste dagen i mars.

Etter vel 3 km kommer jeg til Playa Cabo Roig. Folk ligger på solsenger eller har tatt seg en tur ut i Middelhavet. Noen besøker kanskje den strålende strandrestauranten La Bahia. Her serveres de nydeligste tapasretter.




Jeg er ute og går tur, så jeg fortsetter og kommer raskt opp til en liten militærforlegning enten for maritime soldater eller dykkere. Har jeg sett leiren, kan jeg bare snu meg og der ser jeg helt ned til La Manga. La Manga er faktisk en lang tarm som er nesten 2 mil lang. Den kommer opp fra fastlandet som en tynn halvøy og skaper på den måten et nytt lite hav, Mar Menor, med liten dybde. Følgelig er det ofte på høst/vinter/vår at det går an å bade der, selv om Middelhavet kanskje er nede i 15-16 grader.

Etter å ha gått et par km til kommer strendene på rad og rekke. Først en fantastisk utsikt til La Zenia, Punta Prima og Torrevieja.








Så Playa Cala Capitan. En strand som er bra både for voksne og barn. Hadde ikke fått opp strandbaren enda, men vil du ha deg en lunsjbit, kan du bare rusle opp til Chez Felix som er en liten tysk restaurant.



Bare noen få hundre meter senere kommer vi til to La Zenia strender. En på hver side av Hotel La Zenia. Den ene stranden er stor og har masse aktivitetstilbud for barn. Den andre er roligere og mye mindre. Det som er spesielt med denne stranden som heter Playa Cala Cerrada er at den er mye brukt som surfestrand når det blåser friskt. Da er stranda fylt av surfere.

Ytterligere noen hundre meter til og vi kommer til Playa Flamenca. Også her er det en strand på hver side av det parkmessige området foran boligkomplekset med endel restauranter. Og har du glemt klokka, kan du bare sjekke hva den er på soluret  i parken.

Når jeg har gått en slik tur, er jeg godt fornøyd. Jeg har gått nesten 10 km og blitt god og varm. I tillegg har jeg fått en god opplevelse av å gå langs med havet. Syns det er deilig jeg, men jeg er jo ganske lett å glede da.

Ytringsfrihet er viktigere enn vi tror…

I dag leste jeg en kronikk av Kashif Iqbal. I følge seg selv er han frilanser, bidragsyter i antologien Svart på hvitt, bareier, bookingansvarlig og DJ. Han kastet seg på «Je suis Charlie»-bølgen med sin spesielle vri og kaller kronikken sin «Hva vet man om ytringsfrihet når man aldri har hatt det?». Egentlig stiller han mange fornuftige spørsmål og det kan være lett å henge seg på tankegangen hans. «Det er lett å klamre seg til ytringsfriheten når man sitter i et fritt, rikt land og har fått alt servert på et gullfat gjennom hele livet». Men etter å ha tenkt meg litt om Kashif, kjøper jeg ikke lenger spørsmålene dine. De fattige og analfabetene som du omtaler må naturligvis leve med «de despotiske myndighetene» de kontrolleres av. Dette fordi du, dine lærde, dine lesekyndige venner o.a. ikke har valgt å ta opp kampen mot depotene. Også vestlige land har hatt sin dose av despotene, men har valgt å ta opp kampen og er i dag frie demokratiske land. Jeg anbefaler faktisk ingen å lese din kronikk, for du er for lettvint i å unnskylde de totalitære, de despotiske og for glad i å beskylde vesten. Men allikevel tar jeg med adressen til kronikken http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-av-Kashif-Iqbal-Hva-vet-man-om-ytringsfrihet-nar-man-aldri-har-hatt-det-7857348.html

Derimot har jeg stadig fått mer og mer sansen for venstrepolitikeren Abid Q. Raja. Han erkjenner nå at han har endret sitt syn på ytringsfriheten og han tror at mange muslimske unge menn har hatt det som ham. «Som barn får vi gutter innprentet at om noen krenker din profet, så er den personen fritt vilt. Han skal kunne tas, slås, skytes, drepes. Når dette er retorikk man som barn og ungdom får servert, må ikke-muslimer forstå at det ikke er rart om man vokser opp og hater amerikanere, jøder eller homofile, ei heller er det rart om man er villig til å drepe dersom profeten krenkes.» Men Abid Q Raja har endret sitt syn og det kan mange andre også gjøre. Eller som han sier: «Profeten trenger hverken meg, Zardari eller muslimsk mobb verden over til å forsvare seg. Han behøver minst av alle Arfan Bhatti.» Så hans kronikk anbefaler jeg deg virkelig å lese.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/En-ubegrenset-ytringsfrihet-7005090.html

Men den jeg ble positivt overrasket over av kronikkene som florerer omkring ytringsfrihet er Yousef Bartho Assidiq innlegg i Dagbladet. http://www.dagbladet.no/2015/01/11/kultur/meninger/kronikk/ekstremisme/charlie_hebdo/37123241/

Les artikkelen og hans etterlysning av «Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor ikke vi muslimer står forrest i kampen for ytringsfriheten». Artikkelen hans er så god at jeg ikke ønsker å plukke ut noen avsnitt herfra. Det er nok å lese den, promotere den og kjempe for at ytringsfriheten fortsatt skal være ukrenkelig.

Et karrierehøydepunkt!

I dag er jeg pensjonist. De siste dagene har jeg tenkt litt på hva som er mitt karrierehøydepunkt. Jeg har fått en del utfordringer og spennende oppgaver gjennom et langt arbeidsliv og trodde det skulle være vanskelig å velge hva som har gitt meg mest glede. I 1977 fikk jeg ansvaret for innføring av den nye arbeidsmiljøloven i Narvesen. Jeg måtte utarbeide kursmateriell og gjennomføre 30 kurs i 2 ½ dager i løpet av 3 mndr for 3-400 ledere og tillitsvalgte. Som bedriftsrådgiver utviklet jeg lederutviklingsprogram, organisasjons- og miljøundersøkelse og ikke minst jobbsøkerprogram for oppsagte medarbeidere med godt resultat. Hos GPI gjennomførte jeg jobbsøkerprogrammet for 30 personer og 27 av dem fikk jobb i løpet av oppsigelsestiden, selv om det var opplegget for ABB Industri som fikk 4 siders omtale i Kapital. I 1995 var jeg ansvarlig for kvalitetssertifisering av ABB Miljø etter ISO 9001 og 2 år senere for miljøsertifisering etter ISO 14001. Jeg har gjennomført noen tusen intervjuer av kandidater til ledige stillinger og jeg aldri opplevd streiker i løpet av de 20 årene jeg var ansvarlig for lønnsforhandlinger med handel&kontor, serviceteknikere, elektrikere eller ingeniører. Og mange andre oppgaver.

Men jeg har kommet til at ingen av disse oppgavene som var mer kompliserte, arbeidskrevende og utviklende enn karrierehøydepunktet mitt, har vært mer gledelig og givende for meg personlig. Karrierehøydepunktet opplevde jeg nemlig i mitt korteste arbeidsforhold som yrkesrettleier på Statens Attføringsinstitutt. Yrkesrettleieren var gruppeleder for en arbeidsgruppe bestående av lege, psykolog, sosionom og yrkesrettleier. Vår oppgave var å vurdere om vi kunne bringe medmennesker tilbake i arbeidslivet eller om de skulle få permanent uføretrygd.

En av de som kom til vår gruppe, var en 21-åring som hadde vært utsatt for en bilulykke 17 år gammel. Han hadde vært på Attføringsinstituttet tidligere og kom nå for å få bekreftelse på uføretrygd for resten av livet. 21 år syns jeg var altfor tidlig, og fikk støtte av fysioterapeut Kirsten Garbo (datteren til Venstrepolitiker Gunnar Garbo). Det var en puslete gutt vi hadde med å gjøre. Moren var overbeskyttende og jeg ble kjent med at moren sørget for at han hadde middagslur midt på dagen for at han skulle orke å være opp med annen ungdom om kvelden (uffamei). Kirsten og jeg var litt fortørnet over hans fysiske tilstand. Ja visst hadde han alvorlig mèn etter ulykken, men han ble overbeskyttet. Kirsten og jeg ønsket å gjøre noe for ham, selv om resten av gruppen mente det var håpløst.

Vi satte i gang. Kirsten la opp et treningsprogram og jeg et arbeidstreningsprogram. Til å begynne med var han så sliten at han gikk til sengs ca 1900, rett etter middag. Men det utviklet seg raskt. Med trening orket han mer, mye mer. Arbeidstreningen var jo selvsagt begrenset, men det var greit til å begynne med. Før neste vurdering hadde en studiekamerat av meg, som den gang jobbet i Andresens bank, sagt seg villig til å teste ham ut i postavdelingen der. Kirsten var med og vi overbeviste arbeidsgruppen om at vi måtte prøve ut denne arbeidstreningen. Etter tre ukers utprøving, fikk vi en tilbakemelding om at han fungerte 80% av hva en nyansatt normalt ville ha gjort. Dette ga både Kirsten og meg blod på tann. Nytt treningsprogram og søking i markedet etter potensiell jobb, medførte at arbeidsgruppen lot oss fortsette enda litt til, før endelig vurdering av gutten.

Ytterligere en studiekamerat på BI jobbet i bank og heldigvis med rekruttering. DnC var en stor bedrift med stor avdeling i hjembyen til gutten, og jeg ba ham undersøke om det var mulighet for en stilling for ham der. Kort tid etter var det stilling ledig i post- og budavdelingen, men de måtte jo snakke med ham først. Gi meg en dato og jeg sender ham med fly umiddelbart, var svaret mitt. Og det var en stolt gutt som kom tilbake og fortalte at han hadde fått jobben til tross for sitt handicap. Arbeidsgruppen hadde ikke noen motsigelser til at denne gutten ikke skulle ha uføretrygd, men heller komme i lønnet arbeid.

For meg, som ganske snart etter sluttet på Attføringsinstituttet, var det en stor glede å få en årlig oppdatering fra gutten i 3 år etterpå. Det første han gjorde når han kom hjem var å kjøpe ergometersykkel. Han hadde forstått hvor viktig trening var. Han fikk tilbud om å gå på bankakademiet og gjennomførte 1. avdeling der. Han tok sertifikat for bil. Han ble utnevnt til leder for post- og budavdelingen. Helt utrolig.

Hadde ikke Kirsten Garbo og jeg hatt tro på gutten, hadde han vært en overbeskyttet, uføretrygdet gutt som ikke hadde hatt noen muligheter. Nå ble han i stedet en lønnsmottaker som stolt grep fatt i utfordringer og lykkes. Dette ble for meg karrierehøydepunktet. Å kunne være med i en prosess som ga en 21-åring livet tilbake.