En ganske god mandagsmiddag…

Kona mi er glad i fisk, så i dag ble det lettsaltet torsk. Det verste er jo at jeg syns det er godt jeg også. Og så er det ganske enkelt. Poteter har jeg, mandelpoteter. Lerøy har en utrolig god lettsaltet torsk som jeg kjøper på Kiwi. For å gjøre det litt bedre enn normalt, har jeg også noen frosne scampi – Black Tiger. En pose rekker jo til en rekke middager. Og for å holde meg til det frosne så blir det frossen broccoliblanding – broccoli, blomkål og gulrøtter. (Nå har vi hatt salater i 3 dager, så det er godt å gjøre det enkelt.)

Siden varene er på plass, er det jo bare å sette i gang. Tar ut de frosne scampiene og lar de tine. Ferdig tinet blander jeg de i en sursøt chilisaus, så kan de ligge å godgjøre seg i det som også blir sausen til torsken.

Deretter gjelder det å gjøre klar potetene. Mandelpoteter skal bare dampes, sier Lise Finchenhagen og hun vet det. Så jeg lar de forsiktig koke opp i vann med litt salt og mye dill og deretter dampes. Så har jeg nettopp kjøpt meg en toetasjes kjele, så jeg kan dampe grønnsakene samtidig.

Den lettsaltede torsken skjærer jeg i passende stykker til kona og meg selv. Legger de i en i en ildfast form sammen med smør, sitron og litt olje. Deretter krydrer jeg dem med pepper, hvitløkspulver og dill. Inn i ovnen for at de skal bli bakt. Syns det er bedre enn kokt eller stekt. (Vet at jeg kunne lagt dem i aluminiumsfolie, men jeg baker dem gjerne.)

Da er jobben gjort. Nå er det bare å vente litt. Potetene er ferdig og da heller jeg de over i en dyp skål som allerede er krydret med pepper, hvitløkspulver og dill, samt litt smør og rømme. Blander dette godt sammen og har en aldeles nydelig potet til torsken som bare kan legges på tallerkenen. Over torsken legger jeg scampiene og øser på med litt av den sursøte sausen. Så legger jeg på de dampede grønnsakene. Kanskje krydre de litt og gi dem et anstrøk av smør.

Det tok jo ikke lang tid heller. 30 minutter. Og da rakk jeg å skrive denne bloggen også. Men det ble godt denne gangen også.

Blir du også overrasket...

Jeg pleier å handle hos Kiwi, fordi det er enkelt å parkere, samt at de har billige varer. Men det hender jo at når du skal ha bare noen få tinge, så tar du det samtidig som du er på et storsenter. Derfor hender det at jeg stikker innom Ultra på Sandvika storsenter.

Sist jeg var der ble jeg ganske overrasket. Jeg skulle bl.a. ha jordbærsyltetøy, bringebærbiola og kaffekapsler. Wow, hvilken prisforskjell! Jeg tok for sikkerhets skyld bilde av prisetikettene og passet på å stikke innom Kiwi for å ta bilde av de samme varene der. Og prisetiketten viser vel sannheten? Helt utrolig syns jeg, og derfor ville jeg dele dette med deg. 

På Kiwi fant jeg Jordbærsyltetøyet for kr 21,90, mens det var hele kr 25,50 på Ultra. Hvorfor i all verdens navn og rike skal Ultra måtte ha 16,4% mer for dette jordbærsyltetøyet?

Jeg syns det er helt vanvittig med slik prisforskjeller.

 Men det er slett ikke noe bedre med bringebærbiolaen. Her tar Ultra kr 34,50, mens Kiwi nøyer seg med kr 26,10. Da blir det plutselig 32,2% forskjell i pris. Det er jo nesten så man kan bli skremt. Og begge kjedene er jo med i opplegg med Trumfbonus.

Så da gjenstår det bare å sjekke den siste varen denne dagen. Kaffekapslene hos Ultra må vi betale kr 38,50 for mens du nøyer deg med kr 34,90 på Kiwi. Og her er det bare 10,3% i prisforskjell

For disse tre varene måtte jeg altså betale kr 98,50 på Ultra. Hadde jeg kjøpt dem på Kiwi hadde jeg sluppet unna med kr 82,90, Det er en prisforskjell på 18,8%. Ultra lurer oss. Hvor mange andre varer priser de alt for høyt, og kan de tillate seg dette bare fordi de er på et kjøpesenter. Det blir liksom enkelt å gjøre handelen hos dem, siden man først er på storsenteret.

Nei mine venner, la oss sørge for at de priser seg ut av konkurransen. La oss velge de som har anstendige priser.

En annerledes tur...

Jeg er glad i å gå turer. Ja, det er greit å ta en sykkeltur også. Best er det når jeg kan løpe meg en tur. Nevøen min som er PT, tror ikke at pensjonister kan løpe. Det er helt feil. Det går ikke like fort som før, men vi kan løpe.

Hjemme i Norge blir det å gå langs landeveien eller i skogen. Her nede i Spania har jeg funnet meg en løype som går langs med havet. Først går jeg vel 3 km langs veien. Så blir det nesten 5 km langs havet og så blir det den siste km hjem.

Det er i grunnen ganske fint å gå her nede ved havet. Du hører bølgeskvulpet i nesten 1 time. Og når været er som idag, er strendene jeg går forbi allerede fylt opp med folk. Ikke rart siden det ikke er en sky på himmelen, og temperaturen når 27-28 grader før jeg kommer hjem. Og vi snakker om idag, den siste dagen i mars.

Etter vel 3 km kommer jeg til Playa Cabo Roig. Folk ligger på solsenger eller har tatt seg en tur ut i Middelhavet. Noen besøker kanskje den strålende strandrestauranten La Bahia. Her serveres de nydeligste tapasretter.




Jeg er ute og går tur, så jeg fortsetter og kommer raskt opp til en liten militærforlegning enten for maritime soldater eller dykkere. Har jeg sett leiren, kan jeg bare snu meg og der ser jeg helt ned til La Manga. La Manga er faktisk en lang tarm som er nesten 2 mil lang. Den kommer opp fra fastlandet som en tynn halvøy og skaper på den måten et nytt lite hav, Mar Menor, med liten dybde. Følgelig er det ofte på høst/vinter/vår at det går an å bade der, selv om Middelhavet kanskje er nede i 15-16 grader.

Etter å ha gått et par km til kommer strendene på rad og rekke. Først en fantastisk utsikt til La Zenia, Punta Prima og Torrevieja.








Så Playa Cala Capitan. En strand som er bra både for voksne og barn. Hadde ikke fått opp strandbaren enda, men vil du ha deg en lunsjbit, kan du bare rusle opp til Chez Felix som er en liten tysk restaurant.



Bare noen få hundre meter senere kommer vi til to La Zenia strender. En på hver side av Hotel La Zenia. Den ene stranden er stor og har masse aktivitetstilbud for barn. Den andre er roligere og mye mindre. Det som er spesielt med denne stranden som heter Playa Cala Cerrada er at den er mye brukt som surfestrand når det blåser friskt. Da er stranda fylt av surfere.

Ytterligere noen hundre meter til og vi kommer til Playa Flamenca. Også her er det en strand på hver side av det parkmessige området foran boligkomplekset med endel restauranter. Og har du glemt klokka, kan du bare sjekke hva den er på soluret  i parken.

Når jeg har gått en slik tur, er jeg godt fornøyd. Jeg har gått nesten 10 km og blitt god og varm. I tillegg har jeg fått en god opplevelse av å gå langs med havet. Syns det er deilig jeg, men jeg er jo ganske lett å glede da.

Ytringsfrihet er viktigere enn vi tror…

I dag leste jeg en kronikk av Kashif Iqbal. I følge seg selv er han frilanser, bidragsyter i antologien Svart på hvitt, bareier, bookingansvarlig og DJ. Han kastet seg på «Je suis Charlie»-bølgen med sin spesielle vri og kaller kronikken sin «Hva vet man om ytringsfrihet når man aldri har hatt det?». Egentlig stiller han mange fornuftige spørsmål og det kan være lett å henge seg på tankegangen hans. «Det er lett å klamre seg til ytringsfriheten når man sitter i et fritt, rikt land og har fått alt servert på et gullfat gjennom hele livet». Men etter å ha tenkt meg litt om Kashif, kjøper jeg ikke lenger spørsmålene dine. De fattige og analfabetene som du omtaler må naturligvis leve med «de despotiske myndighetene» de kontrolleres av. Dette fordi du, dine lærde, dine lesekyndige venner o.a. ikke har valgt å ta opp kampen mot depotene. Også vestlige land har hatt sin dose av despotene, men har valgt å ta opp kampen og er i dag frie demokratiske land. Jeg anbefaler faktisk ingen å lese din kronikk, for du er for lettvint i å unnskylde de totalitære, de despotiske og for glad i å beskylde vesten. Men allikevel tar jeg med adressen til kronikken http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-av-Kashif-Iqbal-Hva-vet-man-om-ytringsfrihet-nar-man-aldri-har-hatt-det-7857348.html

Derimot har jeg stadig fått mer og mer sansen for venstrepolitikeren Abid Q. Raja. Han erkjenner nå at han har endret sitt syn på ytringsfriheten og han tror at mange muslimske unge menn har hatt det som ham. «Som barn får vi gutter innprentet at om noen krenker din profet, så er den personen fritt vilt. Han skal kunne tas, slås, skytes, drepes. Når dette er retorikk man som barn og ungdom får servert, må ikke-muslimer forstå at det ikke er rart om man vokser opp og hater amerikanere, jøder eller homofile, ei heller er det rart om man er villig til å drepe dersom profeten krenkes.» Men Abid Q Raja har endret sitt syn og det kan mange andre også gjøre. Eller som han sier: «Profeten trenger hverken meg, Zardari eller muslimsk mobb verden over til å forsvare seg. Han behøver minst av alle Arfan Bhatti.» Så hans kronikk anbefaler jeg deg virkelig å lese.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/En-ubegrenset-ytringsfrihet-7005090.html

Men den jeg ble positivt overrasket over av kronikkene som florerer omkring ytringsfrihet er Yousef Bartho Assidiq innlegg i Dagbladet. http://www.dagbladet.no/2015/01/11/kultur/meninger/kronikk/ekstremisme/charlie_hebdo/37123241/

Les artikkelen og hans etterlysning av «Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor ikke vi muslimer står forrest i kampen for ytringsfriheten». Artikkelen hans er så god at jeg ikke ønsker å plukke ut noen avsnitt herfra. Det er nok å lese den, promotere den og kjempe for at ytringsfriheten fortsatt skal være ukrenkelig.

Et karrierehøydepunkt!

I dag er jeg pensjonist. De siste dagene har jeg tenkt litt på hva som er mitt karrierehøydepunkt. Jeg har fått en del utfordringer og spennende oppgaver gjennom et langt arbeidsliv og trodde det skulle være vanskelig å velge hva som har gitt meg mest glede. I 1977 fikk jeg ansvaret for innføring av den nye arbeidsmiljøloven i Narvesen. Jeg måtte utarbeide kursmateriell og gjennomføre 30 kurs i 2 ½ dager i løpet av 3 mndr for 3-400 ledere og tillitsvalgte. Som bedriftsrådgiver utviklet jeg lederutviklingsprogram, organisasjons- og miljøundersøkelse og ikke minst jobbsøkerprogram for oppsagte medarbeidere med godt resultat. Hos GPI gjennomførte jeg jobbsøkerprogrammet for 30 personer og 27 av dem fikk jobb i løpet av oppsigelsestiden, selv om det var opplegget for ABB Industri som fikk 4 siders omtale i Kapital. I 1995 var jeg ansvarlig for kvalitetssertifisering av ABB Miljø etter ISO 9001 og 2 år senere for miljøsertifisering etter ISO 14001. Jeg har gjennomført noen tusen intervjuer av kandidater til ledige stillinger og jeg aldri opplevd streiker i løpet av de 20 årene jeg var ansvarlig for lønnsforhandlinger med handel&kontor, serviceteknikere, elektrikere eller ingeniører. Og mange andre oppgaver.

Men jeg har kommet til at ingen av disse oppgavene som var mer kompliserte, arbeidskrevende og utviklende enn karrierehøydepunktet mitt, har vært mer gledelig og givende for meg personlig. Karrierehøydepunktet opplevde jeg nemlig i mitt korteste arbeidsforhold som yrkesrettleier på Statens Attføringsinstitutt. Yrkesrettleieren var gruppeleder for en arbeidsgruppe bestående av lege, psykolog, sosionom og yrkesrettleier. Vår oppgave var å vurdere om vi kunne bringe medmennesker tilbake i arbeidslivet eller om de skulle få permanent uføretrygd.

En av de som kom til vår gruppe, var en 21-åring som hadde vært utsatt for en bilulykke 17 år gammel. Han hadde vært på Attføringsinstituttet tidligere og kom nå for å få bekreftelse på uføretrygd for resten av livet. 21 år syns jeg var altfor tidlig, og fikk støtte av fysioterapeut Kirsten Garbo (datteren til Venstrepolitiker Gunnar Garbo). Det var en puslete gutt vi hadde med å gjøre. Moren var overbeskyttende og jeg ble kjent med at moren sørget for at han hadde middagslur midt på dagen for at han skulle orke å være opp med annen ungdom om kvelden (uffamei). Kirsten og jeg var litt fortørnet over hans fysiske tilstand. Ja visst hadde han alvorlig mèn etter ulykken, men han ble overbeskyttet. Kirsten og jeg ønsket å gjøre noe for ham, selv om resten av gruppen mente det var håpløst.

Vi satte i gang. Kirsten la opp et treningsprogram og jeg et arbeidstreningsprogram. Til å begynne med var han så sliten at han gikk til sengs ca 1900, rett etter middag. Men det utviklet seg raskt. Med trening orket han mer, mye mer. Arbeidstreningen var jo selvsagt begrenset, men det var greit til å begynne med. Før neste vurdering hadde en studiekamerat av meg, som den gang jobbet i Andresens bank, sagt seg villig til å teste ham ut i postavdelingen der. Kirsten var med og vi overbeviste arbeidsgruppen om at vi måtte prøve ut denne arbeidstreningen. Etter tre ukers utprøving, fikk vi en tilbakemelding om at han fungerte 80% av hva en nyansatt normalt ville ha gjort. Dette ga både Kirsten og meg blod på tann. Nytt treningsprogram og søking i markedet etter potensiell jobb, medførte at arbeidsgruppen lot oss fortsette enda litt til, før endelig vurdering av gutten.

Ytterligere en studiekamerat på BI jobbet i bank og heldigvis med rekruttering. DnC var en stor bedrift med stor avdeling i hjembyen til gutten, og jeg ba ham undersøke om det var mulighet for en stilling for ham der. Kort tid etter var det stilling ledig i post- og budavdelingen, men de måtte jo snakke med ham først. Gi meg en dato og jeg sender ham med fly umiddelbart, var svaret mitt. Og det var en stolt gutt som kom tilbake og fortalte at han hadde fått jobben til tross for sitt handicap. Arbeidsgruppen hadde ikke noen motsigelser til at denne gutten ikke skulle ha uføretrygd, men heller komme i lønnet arbeid.

For meg, som ganske snart etter sluttet på Attføringsinstituttet, var det en stor glede å få en årlig oppdatering fra gutten i 3 år etterpå. Det første han gjorde når han kom hjem var å kjøpe ergometersykkel. Han hadde forstått hvor viktig trening var. Han fikk tilbud om å gå på bankakademiet og gjennomførte 1. avdeling der. Han tok sertifikat for bil. Han ble utnevnt til leder for post- og budavdelingen. Helt utrolig.

Hadde ikke Kirsten Garbo og jeg hatt tro på gutten, hadde han vært en overbeskyttet, uføretrygdet gutt som ikke hadde hatt noen muligheter. Nå ble han i stedet en lønnsmottaker som stolt grep fatt i utfordringer og lykkes. Dette ble for meg karrierehøydepunktet. Å kunne være med i en prosess som ga en 21-åring livet tilbake.

Årets golfbegivenhet!

For meg er årets golfbegivenhet Jessheim Open. Og da lurer du på hva er dette og hvor denne spilles. Er det Miklagard, Ullensaker eller kanskje Nes golfklubb som gjennomfører dette strålende arrangementet? Neida. Jessheim Open arrangeres på Costa Blanca sør. Og i år på de strålende banene Lo Romero, La Finca og Roda. Gjerne med etter- eller forteksten Club de Golf.

Men hvorfor navnet Jessheim Open i Spania? Jo, fordi en vennegjeng fra Jessheim for mange år siden reiste ned til Spania og hadde en turnering seg imellom som de kalte Jessheim Open. Nå er det ikke lenger en liten vennegjeng som deltar. Hele 50-60 personer deltar med stor glede. Her er det plass til både damer og herrer. Noen er bosatte på Costa Blanca, men mange kommer langveisfarende fra Norge, bare for å delta på denne strålende turneringen.

Bilde er hentet fra facebooksiden til Jessheim Open. Fra venstre:
Ivar Bjørseth, Kjell Thygesen, Øivind Gudim og Johan Dreyer.

Alle slike arrangementer trenger en ildsjel og Jessheim Open har det. Jessheim Open-sjefen er Roger Jensen og han bor slett ikke på Jessheim. Han er ildsjelen og pådriveren for arrangementet og har noen få støttespillere. Ikke alle er klar over hvor mye arbeid som kreves for å lage og gjennomføre et slikt arrangement. Jessheim Open har blitt et utrolig populært arrangement og skal du være med, må du sitte ved PCen klar til å melde deg på. Her går påmeldingene like raskt som i Birken. Roger Jensen opprettet 18.11.2013 et arrangement for de som ønsket å delta i Jessheim Open i slutten av oktober 2014. 30.11.2014 var det bare 5 ledige plasser igjen. Men påmelding nesten et år i forveien, medfører at en del må trekke seg og andre får komme til. Roger Jensen er fleksibel og sørger for at alle får det som de vil.

Det er mye som skal gjøres ved et slikt arrangement. Opprette arrangementet på facebook, tilknyttet Jessheim Opens egen facebookside. Bestille baner for spill for 50-60 deltakere i 4 dager i den mest travle golfmåneden på Costa Blanca. Lage deltakerlister, sørge for innbetalingskonto i spansk bank, motta innbetalinger, bestille pique-skjorter med Jessheim Open logo til alle deltakerne (for det må vi jo ha), innhente hcp på alle deltakere, lage deltakerkort for alle banene med hcp og tildelte slag, koordinere samkjøring til banen for de som behøver skyss, kjøpe inn premier og bestille sted for avslutningsbanketten og mye mer.

Banketten er viktig. Her får vi en god 3-retters middag med underholdning på Restaurante Nautilus som ligger på Punta Prima helt nede ved havet. Har du venner som ikke deltar på turneringen, er de også hjertelig velkommen. Dessuten er det premieutdeling. Alle gleder seg til den, i hvert fall de som vet at de har vunnet, mens de som har spilt dårlig, gremmes, men gleder på vinnernes vegne (tror jeg da). Og det er premier til de som er blitt nr 1-3, samt «longest drive» og «nearest to pin». Mange stolte menn og kvinner kommer opp til Roger Jensen og mottar sin premie.

Roger Jensen; takk for at du påtar deg ansvaret for Jessheim Open. Det er en stor og tidskrevende oppgave. Men du gjør sannelig dette til en stor opplevelse for meg og når vi ser på deltakerlisten, ser det ut til at mange deler denne oppfatningen, siden de er gjengangere fra år til år. Noen starter årets turnering med lagspill på søndag, men for meg starter turneringen på mandag. Og jeg gleder meg skikkelig. Dessuten syns jeg ildsjelen Roger Jensen fortjener en stor honnør for sitt frivillige engasjement for Jessheim Open.

Har du sett dem?

Det er bestandig noen vi legger merke til eller noen som vi sjelden ser. Noen som påvirker oss, gjør oss fortvilet, irriterer oss får oss til å reagere negativt. Har du tenkt over det? Har du sett dem?

De som kjører som svin i rushtidstrafikken. Spesielt de i en gammel Volvo stasjonsvogn eller de i en nypolert Audi A4 eller A6. Er det to filer i kjøreretningen, skifter de filer raskere enn du noen gang trodde var mulig. De skal jo spare en bil eller tre. Ofte er de uheldige og rammes av Murphys lov, du står alltid i feil kø. Men det ordner de raskt ved å kaste seg over i påkjøringsrampen, slik at de på nytt sparer 2-3 biler. Aldri har de noen tanker om at de utsetter både seg selv og medtrafikanter for fare. Og de forventer faktisk at du, som de sniker seg forbi, skal slippe de inn i køen igjen. Jeg må innrømme at jeg har ikke bare lyst til å ta dem med hornet, av og til kommer lysten for å ta mannen og ikke ballen.

Eller hva med postbudet på fredagen. Når så du ham/henne sist? I vår trappeoppgang er det 11 leiligheter og vi er de eneste som tar imot reklame. Mandag til torsdag kan det komme post. Tirsdag og torsdag kan det komme reklame. Men fredag, lørdag og søndag kan jeg glemme å se i postkassen. Da er det aldri noe der. Hvorfor opererer man da med A-post og B-post? A-post levert på torsdag, kommer jo først som B-post på mandag. Det er bare det at du eventuelt betaler litt ekstra for portoen.

I dag kan vi ikke unngå å se presentasjoner av kommende TV-programmer på våre reklamefinansierte kanaler. Men har du sett «Morgan og Ola-Conny gjør Norge». Presentasjonen er nok for meg. To totalt usjarmerende personer som har fått sitt eget program. Det er ufattelig at produsenter kan finne på å lage slike programmer og at de får lov til å holde på uke etter uke. Vi er forskjellige og har ulik smak, men her går grensen for meg. Når jeg får glimtet av presentasjonen, må jeg bare skifte kanal. Dette er bare for dårlig. Men dessverre er det enkelte reklamesnutter som jeg syns er like dumme, og dette gjelder selv om det er fra One Call, Viasat, Telenor eller andre som lager lange, håpløse reklamefilmer med mennesker som er totalt sjarmløse og hvor innholdet er totalt meningsløst, som f.eks. den stakkaren som tar telefonen fra mamma midt i begravelsen.

Men mest av det rare finner vi på facebook. Jeg kan ikke unngå å nevne et par ting jeg har fått med meg på facebook. Har du sett dem som starter innlegget sitt med «Vi er oppegående mennesker…». Underforstått representerer denne VI bare seg selv, og det er jeg veldig glad for. Påfølgende setning viser som regel at han/hun ikke er det, tvert imot er det noe svært dumt og gjerne svært egoistisk som kommer fra denne oppegående personen. Men det er vel greit å trekke med seg flere når dumheter skal presenteres på løpende bånd. De er liksom i klasse med «Jeg er ikke rasist…», men her kommer en rekke av mine rasistiske meninger. Og alle som ikke er enige kan umulig være oppegående mennesker. Minner meg litt om min tid som lærervikar på tidlig 70-tall. På skolen var det en lektor som ble plassert på ungdomsskolen. Vakker var han ikke, men åpningsreplikken i den nye klassen var som følger: «I den forrige klassen jeg hadde, kalte de meg for grisen. Det håper jeg ikke dere gjør, for jeg tar meg nær av det». Og hva kallenavnet ble? Helt riktig, grisen.

 

Men heldigvis finnes det også noen lyspunkter. Og vi kan bli en av dem alle sammen. Det er noen som reiser seg på trikken/bussen for å la en gammel, ufør eller gravid dame får den sitteplassen de egentlig kunne tenkt å ha selv. Det er noen som hjelper en liten unge eller en gammel dame over gaten. Det er noen som har fått folkeskikken inn med morsmelken eller kanskje gått i Speidern. Og bra er det for lista med de negative opplevelsene kunne vært så utrolig lang.