Snart pensjonist – sjekk pensjonsordningene dine!

For meg ble noe helt galt. Jeg ble tvunget til å si ifra. Og det var lønnsomt. 24% ekstra i pensjon som jeg ellers ikke ville ha fått. Jeg trodde jo på aktuarberegninger og kvalitetssikret pensjonsopplegg og glemte at det finnes mennesker som kan gjøre feil både i bedrift og forsikringsselskap.

Men la oss ta det forfra. Jeg gikk av med AFP 01.12.2009. Fikk mine pensjons- og forsikringsbevis senest i 2011. Alt var fryd og gammen, helt til august 2013 da forsikringsselskapet pensjonsordningen er tilknyttet, spurte om jeg ønsket å betale for fripolisen!?! Bedriften min hadde jo en ordning om at de som ønsket å gå av med AFP skulle få stå i pensjonsordningen frem til pensjonsalder ved fylte 67 år. De skulle til og med betale pensjonspremie og pensjonsgrunnlaget (lønnen) skulle justeres med G (Folketrygdens grunnbeløp). Jeg skulle ikke ha noen fripolise fra dette pensjonsforholdet. Og ikke skulle jeg ha vært meldt ut av pensjonsordningen i januar 2010. Det tok altså over 3 ½ år før forsikringsselskapet forespurte om jeg vil betale for fripolisen jeg ikke skulle ha.

Det tar bestandig litt tid å få svar på henvendelser, men når vi kom i kontakt med hverandre, ønsket bedriften å bistå meg på best mulig måte. Jeg var meldt ut av pensjonsordningen ved en feiltakelse fikk jeg vite i slutten av desember. Og like etter en melding om at jeg var inne i det gode selskap igjen. Men ganske snart skjønte jeg at dette kanskje ikke var tilfelle. Når jeg gikk inn på forsikringsselskapets nettsider og fant frem til «mine sider», så jeg at jeg fortsatt var inne med fripolise.

Omsider var dette rettet opp og jeg var inne i pensjonsordningen til bedriften igjen. Jeg så på avtalen og nå med kritiske øyne. Pensjonsgrunnlaget/lønnen min virket litt for lav. NAV har jo laget en tabell hvor G-utviklingen er presentert, og med den som utgangspunkt skjønte jeg at pensjonsgrunnlaget mitt var altfor lavt. Forsikringsselskapet foretar jo bare en årlig revisjon. Jeg sluttet i bedriften 30.11, ble meldt ut av pensjonsordningen i januar 2010 og det før forsikringsselskapet hadde sin årlige revisjon. Derved ble pensjonsgrunnlaget mitt ikke lønnen fra 01.07.2009, men fra 01.07.2008. Det tok sin tid å få rettet dette, men når bedriften hadde bekreftet at jeg hadde rett overfor forsikringsselskapet, ble det etter diverse mailer endelig rettet. Nå er jeg bare spent på hva som skal betales ut i november, for jeg har fått 4-5 forskjellige årlige beløp som skal utbetales i brevform og på «mine sider» (vær oppmerksom på at «mine sider» faktisk er en levende oppdatering hvor du kan følge med på forsikringsselskapets ulike krumspring). Jeg kan imidlertid love at jeg skal være meget oppmerksom på den første utbetalingen som skal finne sted i november.

Så kan man jo egentlig spørre om 24% mer i pensjon for denne pensjonsordningen egentlig er så mye å kjempe for. Ja det er jo noe som heter forventa levealder. Dersom vi ser på forventa levealder for den befolkningsgruppa som har fylt 65 år, ser vi at denne har steget. For landet i det hele kan 65 år gamle menn i gjennomsnitt forvente å leve til 82,8 år og kvinner til 85,9 år. Det viser statistikken for 2006–2012. Menn med lang utdanning kan forvente å leve sju år lenger enn menn med kort utdanning. Menn der jeg bor, lever imidlertid lenger enn en del andre steder rundt om i landet vårt. Jeg tar derfor sjansen på at jeg skal få leve med pensjon i 20 år. Og det blir faktisk en del penger avhengig av størrelse på pensjonen din. Sjekk bare denne lille tabellen:

Pensjon 100%	Pensjon 124%	Differanse	Etter 20 år
100000	124000	24000	480000
150000	186000	36000	720000
200000	248000	48000	960000

Mine råd til deg er derfor:

•  Ikke tro at din pensjon nødvendigvis er riktig, Det gjøres feil hos bedrift og forsikringsselskap
• Sjekk at tall i pensjonsbeviset ditt er riktig med hensyn til opptjeningstid
• Sjekk at pensjonsgrunnlaget ditt er riktig
• Ikke vær redd for å stille spørsmål til bedrift eller forsikringsselskap. De er hjelpsomme.
• Husk at en liten endring i din pensjon kan få store utslag over 20 år.

De fleste mottar pensjonsbevis eller fripolise. Mange leser overhodet ikke hva som står der. De regner med at det er riktig. Og noen får slett ikke den pensjonen de har rett på. Sørg for at det ikke blir deg!

Dagbladet og meningsmålinger!?!

Jeg blir slapp av en del av disse meningsløse meningsmålinger som blir gjennomført. Nå har Dagbladet liksom gjort en skikkelig måling og funnet ut at bare 5% av Norges befolkning syns kronprinsesse Mette-Marit gjør den beste jobben i kongehuset. 

http://www.kjendis.no/2014/07/12/kjendis/kongestoff/kongehuset/kongefamilien/ipsos_mmi/34244838/

Og så henter man inn flere eksperter som skal uttale seg om svarene etter det håpløse spørsmålet: «hvem i kongehuset gjør best jobb?». Stakkars kronprinsessen, hun får bare 5% poeng. Så da gjør hun vel en dårlig jobb, sitter vi igjen med inntrykket av. Men hele 24% vil ikke svare. At vår folkekonge får flest stemmer, forundrer vel ingen. Ingen skandaler og god kamerat med alle våre kjære idrettsstjerner.

Johan T. Lindwall, kongehusreporter i
svenske Expressen. Dessverre ingen
skarpskodd analytiker som forstår seg på statistikk.

Men Dagbladet henter inn en "fremragende", svensk ekspertkommentator, Johan T. Lindwall, kongehusreporter i Dagbladets svenske samarbeidsavis, Expressen. Han sier: Den store overraskelsen i undersøkelsen mener Lindwall er oppslutningen rundt kronprinsparet, som han kaller «alarmerende dårlig». - I Sverige får kronprinsesse Victoria alltid bedre resultat enn kongen. Det behøver ikke være sånn i Norge av den grunn, men det er rart at Haakon bare får halvparten av farens prosentandel, og alarmerende at Mette-Marit har så lav andel, sier Lindwall.

Snakk om å sammenligne epler og pærer. Sverige har ingen folkekonge. De har en «knugen» som lager skandaler av ulik karakter, som fremstår som lite folkelig og som får elgene leid frem til seg når han er på elgjakt. Så det er kanskje ikke så rart at den svenske kronprinsessen, som for øvrig virker som en meget sympatisk person, får vesentlig flere stemmer enn ham. Det han ikke sier noe om er hvor mange % hennes Daniel får.

Allikevel klarer han å ta med seg uttalelsen: det norske kronprinsparet bør lære av Sveriges kronprinsesse Victoria og kronprins Daniel hva tillit hos folket gjelder. Men kjære herr Lindwall, hadde «knugen» oppført seg og hatt en rolle som folkekonge han og, så hadde ikke Victoria hatt høyere prosentandel enn «knugen» og det hadde blitt svært får poeng også til stakkars Daniel. Uttalelsene hans minner meg på den lille historien: Hva får man om man krysser en blondine med en svenske? Toppen av dumhet!

Heldigvis har Dagbladet med en annen som også kommenterer undersøkelsen. Samfunnsgeograf Karl-Fredrik Tangen synes det blir søkt å sette kongehusets medlemmer opp mot hverandre, og mener at tallene mer enn noe annet viser at kongen klarer å være kongen, og at de vitner om en monarkiaksept fra det norske folk.

Men til Dagbladet er det bare en ting å si – slutt med slike dumme undersøkelser og lag ikke krigsoverskrifter av dem. Det irriterer mer enn det gleder.

Nok er nok!

Jeg er en av dem som liker å lese aviser og se på nyhetssendinger på TV. Og jeg gjør det fordi det er opplysende og interessant. Men med jevne mellomrom blir jeg litt fortvilet når media bruker uforholdsvis mye spaltemillimeter på unødvendige ting. De går over grenser og lager sosialpornografi. Skal de «henge ut» en person, sørger de ofte for å finne det styggeste og mest uheldige bildet de har. Det til tross for at de har et billedarkiv større enn pengebingen til onkel Skrue.

Nå har de fått en ny kjempesak. Petter Northug har kjørt i fylla. Skadet kameraten sin og ødelagt autovernet. I tillegg stakk han av fra ulykkesstedet. I fylla. Men han har innrømmet dette nå. Han har sagt ifra at han var full og han er klar for å ta den straffen han måtte få. Men media er ikke tilfreds med dette. De skal ta mannen, ikke ballen.

21-nyhetene på TV2 brukte i går 12-13 minutter på denne nyhetssaken. Det er helt utrolig med tanke på at de har brukt mesteparten av nyhetssendingene de to foregående dagene på den samme saken. Dagbladet følger opp med stadig flere artikler i likhet med resten av pressen. Artikler med titler som «Fyllekjøring skal ikke snakkes bort i partyprins-image eller sees på som en del av trøndersk festkultur», «Reklamerte for Audi: To år senere krasjer han sponsorbilen», «Jeg reagerte med ei panikkhandling. Derfor løp jeg hjem» og «Slik var Northugs ville natt. Funnet etter hundesøk». Et lite knippe av ufyselige artikler som aldri ville blitt vanlige folks overskrifter. Dagbladet er ikke alene om slike skriverier, de andre avisene og nettavisene er like ille.

Men jeg reagerte med avsky når jeg så Dagbladet hadde laget en artikkel «Dette kan bli Northugs fengsel» Se video rom for rom. At det går an.

Media generelt bør gå i seg selv. Det gjelder TV, aviser og nettaviser. Greit at dere skal selge spaltemillimeter. Men hvor setter dere grensen for anstendighet i deres artikler. Hva er hensikten? Skal dere opplyse det norske folk eller skal dere gjøre hva dere kan for å ødelegge Petter Northug? Han er bare et menneske han også, selv om han har vært superhelten for mange mennesker – unge som gamle.

Heldigvis er det noen som skjønner at Petter har gjort noe forferdelig dumt og sett at han virkelig er fortvilet over sin handling. Og Dagbladet har heldigvis med en artikkel hvor «Skilandslaget med Northug-bønn. Han kan ikke være fritt vilt for hets og sjikane». Så er det opp til Dagbladet og øvrig media om de er enige med skilandslaget. Jeg tror ikke de klarer å holde seg unna mer skittkasting, for der er de spesialister. Men kanskje de burde sjekke litt på facebook også, for der befinner mange av deres lesere og seere seg. Og når dette skrives er det 36164 som har likt «For oss som støtter Petter Northug – uansett». Og denne siden øker med et par tusen i timen. Og det finnes flere fb-sider som har samme tema.

Ja, Petter Northug har gjort noe fryktelig dumt. Han har innrømmet det og er klar til å ta sin straff. Vi snakker om en sak som er alvorlig, men som ikke fortjener all den medieoppmerksomheten den har fått. Petter skal ikke lenger være fritt vilt for medias hets og sjikane. Det er uanstendig av media å kjøre denne saken som de gjør.

Påsketid er appelsintid

Når jeg var guttunge, var jeg så heldig at hele familien dro på påskeferie til Espedalen. Der lånte far et gammel eldhus på en bondegård. Med oss i bagasjen var alltid en kasse med appelsiner som ble spist opp i løpet av påskeferien. Senere hadde jeg hytte mellom Ål og Geilo. Også her var appelsiner en del av påskeprovianten, men nå også blandet med litt kvikklunsj.

Nå er hytta solgt og pengene investert i hus i Spania. Og her har jeg fått en ny påskeglede. Et eget appelsintre som hver påske forsyner meg med mer enn nok appelsiner til å lage appelsinjuice til alle som vil ha. Som regel er det bare meg, men det er jo det samme det.

Inne i kroken i hagen står dette kjære appelsintreet. Ved nyttårstider er appelsinene blitt orange og  fine. Men de er fortsatt litt sure. Ved påsketider derimot er de gode og egner seg veldig godt til appelsinjuice. For de som vil spise appelsinen, er de like gode. Det rare er at når appelsinene kan plukkes, så har det jammen blomstret allerede for ny sesong.

Appelsintreet bærer mange appelsiner. Det står liksom og lyser opp i kroken i hagen. Grønne blader, hvite blomster og mange orange appelsiner som bare venter på å plukkes. Og jeg plukker dem hver morgen. Direkte fra appelsintreet og presser halve appelsiner i juicepresseren min. Og det som er fint er at de har akkurat den riktige morgentemperaturen. To hele appelsiner er nok til morgenjuicen min. Så da blir det c-vitaminer fra appelsinene og d-vitaminer av den strålende sola her nede på Costa Blanca.

Og skal jeg være ærlig, må jeg si at jeg foretrekker den spanske påsken. Her er det godt og varmt. Sola skinner stort sett hele tiden. Norsk midtsommertemperatur på badevannet. Ikke lukket og låst som hjemme i Norge, men åpne kjøpesentre både skjærtorsdag og langfredag.

Herlig syns jeg, og det samme syns jeg om appelsinjuicen min.

Syk i Spania…

Jeg har ofte moret meg over Europeiske og deres reklamefilmer. Så ille er det vel ikke. Det er tross alt sykehus og hygienen er sikkert på topp. Nå er jeg ikke så sikker lenger…

Midt i januar opplevde jeg nemlig at kona mi ble syk. Jeg fant henne i 90 graders vinkel, tydelig preget av smerter. Ring etter ambulanse, fikk hun ut av seg. Og det gjorde jeg. De var der ganske snart, kl 0930. Eneste problemet var at vi bor i en liten stikkvei innenfor markedsgaten. Og det var lørdag og marked. Ambulansen sto i markedsgaten, båren ble tatt med til vår port og da kom det første spørsmålet etter kort. Heldigvis hadde vi funnet fram pass, helfokort, reiseforsikringskort og det spanske sip-kortet. Da kunne vi starte og kona mi måtte gå de 30m ned til båra, fortsatt i 90 grader og med store smerter i mageregionen.

Neste stopp var Hospital de Torrevieja. Et nybygd hotell for bare noen få år siden. Kona mi ble brakt til intensiv/undersøkelsesavdelingen og jeg måtte gå for registrering. Heldigvis hadde jeg fortsatt pass og alle kort. Registreringen gikk forholdsvis raskt og jeg kunne stikke hodet inn til min kone og sjekke om alt var bra. Hun hadde smerter og fikk etterhvert smertestillende. Selv om pårørende ikke var velkommen inn på denne avdelingen, stakk jeg en tur innom med jevne mellomrom for å sjekke hvordan det gikk og om det var noe hun ville ha. I seks timer lå hun for undersøkelse og da hadde de omsider konstatert at hun hadde tarmslyng.

Ved 1500-1600 tiden fikk jeg beskjed om at hun skulle opereres og fulgte med opp på rommet hun var blitt tildelt. Hva jeg ikke visste var at hun da i smerte- og bedøvelsestilstand hadde undertegnet 4 forskjellige papirer vedrørende behandlingen. Hva det gikk ut på visste ikke hun selv heller. Hun bare skrev på. Operasjonen var omfattende og varte visstnok et par timers tid. Legen var tysk og kunne snakke engelsk. Han fortalte at det kunne hende at de måtte operere en gang til (det slapp hun heldigvis) og kona mi fortalte legen at hun hadde inklusjonslegemyositt (Muskelsvakheten kan føre til vanskeligheter med å reise seg fra sittende eller liggende stilling, og etterhvert til falltendens.) og ba ham informere sykepleierne om dette.

Og så startet moroa. Plassert i en seng med 5 forskjellige slanger festet til kroppen (intravenøs foring og bedøvende midler) og med ringeklokke innen rekkevidde. Skulle noe skje, kunne hun bare ringe. Sykepleierne var innom for å gi medisin og vinket til henne så kunne hun reise seg opp. Men det var dette med inklusjonslegememysositt da. Hun kunne ikke bare reise seg opp. De forsøkte å dra i armene, men det gikk jo heller ikke. Det var bare smertefullt. De hadde øyensynlig ikke fått opplæring i hvordan hun skulle hjelpes opp i sittende stilling.

Sent på kvelden ble kona mi kvalm og følte hun kom til å kaste opp. Hun ringte på bjella og forklarte situasjonen over callingen. Det skulle komme noen var beskjeden hun fikk. Men det kom ingen og hun kastet opp. Hun ringte igjen og fortalte at hun nå hadde kastet opp. Ingen kom. Så kom en ny kvalmebølge og nytt oppkast. Hun ringte igjen og etter å ha kastet opp for tredje gangen, kom det omsider en sykepleier. Hun så på henne, stønnet og sist sett. Omsider kom det to stykker som nedlot seg til å vaske henne litt på skulderen og ryggen. Hun forsøkte å si at hun hadde oppkast på brystet også og da kastet den ene pleiersken kluten til henne og sa at hun kunne vaske seg selv. Hun spurte om hun kunne få litt vann for å skylle munnen. Nei!

Neste morgen spurte hun på ny om hun kunne få litt vann. Nei! Heldigvis kom legen straks etter og han fortalte at hun kunne drikke med en gang, så omsider fikk hun vann.

Men det var ikke bare vann som var problemet. De som kom med maten, satte den fra seg i vinduskarmen og gikk. Hvordan skulle hun få tak i maten og ville hun klare å spise den på egenhånd? Hun kunne jo ikke reise seg opp på egenhånd nå. Det hadde vært en kamp før, men med et operasjonssår på 13-15cm (det er ganske stort) var det en umulighet. Kona mi var heldig som hadde en mann som var villig til å stille opp på sykehuset 8 timer daglig og mate henne, reise henne opp i senga, sørge for at hun fikk hjelp til å gå på toalettet, hjelp til vasking og tannpuss. Hyggelig var det jo da at jeg ble omtalt som gourmetsykepleieren hennes.

Men hvordan var det så med renhold. Ja, personlig hygiene måtte hun gjøre selv med hjelp av meg. Rommet ble vasket av en eldre rengjøringshjelp. Det var slett ingen bra jobb. Nå jeg sto bak den ene stolen på rommet, kjente jeg det surklet der jeg hadde skoene og at det nesten var vanskelig å få den opp igjen. Noen hadde tydeligvis sølt ett eller annet som ikke var blitt fjernet. Hygienen var altså ikke den aller beste.

Omsider kom dagen da kona mi skulle skrives ut. Seks dager med virkelig dårlig pleie skulle erstattes med bandasjeskifting på Centro Salud (vår helsestasjon/legevakt). Bandasjen hadde blitt skiftet på torsdag og skulle egentlig skiftes på ny på lørdag. Da var det igjen marked i gata vår og umulig å komme ut med bilen. Vi ba derfor om at bandasjen ble skiftet også på fredag, så kunne vi reise på Centro Salud tidlig mandag morgen. Nei, det var ikke mulig. Litt heftig diskusjon oppsto, men vaktlederen holdt på sitt. Så i stedet for å bli skrevet ut kl 1230 på fredag, måtte vi vente til etter klokka 1500. Da var en litt mer medgjørlig vaktleder kommet på skiftet og bandasjen ble skiftet. Det jeg ikke var klar over, var at jeg nå ble ansvarlig for å sette blodfortynnende sprøyte i 30 dager. Jeg hadde aldri satt sprøyte hverken på meg selv eller andre. Men etter beskjed om stikk inn, sprøyt, slipp taket og kast sprøyta, var jeg altså klar for dette. At jeg etterhvert også måtte rengjøre operasjonssåret og skifte bandasje gikk som en lek.

Hva er så erfaringen etter denne opplevelsen? Tarmslyng er en omfattende og smertefull operasjon. Legen gjorde en god operasjon. Pleietjenesten var en katastrofe. Heldigvis var det en svensk jente som jobbet i administrasjonen og som kunne fungere som tolk i noen tilfeller og til Centro Salud hadde vi med en spansk venn som også snakker engelsk. Men skjer noe sånt igjen, blir det ikke Hospital de Torrevieja, men privatsykehuset Hospital Quirón Torrevieja.

Nå har jeg jo bare nevnt noen få av de nedverdigende og respektløse opplevelsene mine kone ble utsatt for. Allikevel har jeg noen gode råd til deg om du skulle oppleve det samme. Sørg alltid for å ha alle nødvendige helsekort klare. Få tak i en tolk og forsikre deg om at lege og pleietjeneste virkelig har forstått alle eventuelle sykdommer du måtte ha. Vær oppmerksom på at sykepleierne sjelden snakker annet enn spansk og har en spansk arbeidskultur. Pleietjenesten er dårlig, så ha en venn/bekjent/familie som kan gi deg bistand når du har behov for det. Og husk at matlevering og vask er innkjøpte tjenester på sykehuset.

Men nå kommer jeg ikke til å le av reklamen til Europeiske igjen…

William Kullgreen – min barndoms kunstner?

Vi har vel alle noen barndomsminner som gjerne kommer tilbake når vi blir «voksne». En av mine favoritter var maleren og grafikeren William Kullgreen. Han var venn av min far og det medførte at jeg fikk se både ham og maleriene hans titt og ofte. Han var en spesiell mann og egentlig litt stille, sky og beskjeden. Han var ikke den store markedsføreren av sine kunstneriske verk, men han var høyt respektert i sin samtid, blant sine kunstnerkollegaer. Faktisk hadde han vært 115 år i år, om han hadde levd.

Jeg syns han var spennende. Spesielt spennende var det når jeg fikk besøke ham i atelieet i Karl Johans gate eller hjemme i kunstnerkolonien på Bøler. Malingsrester og malingsflekker gjorde ikke noe, når man så hans fargerike bilder hvor lyset sto i fokus. Jeg var imponert over at det var mulig å lage så fin kunst. Og som regel var han i gang med flere malerier, og da var det mulig å se hvordan et maleri utviklet seg.

Jeg husker faren min en gang fortalte at Kullgreen ikke var så begeistret for kristendomsfaget på skolen. Han likte ikke pugging av salmevers. Han skjønte dem rett og slett ikke. Men en salme skjønte han. Det var «Herre, signe du å råde». Herre var jo en mann. Signe het tanta hans og Råde var et sted i hjemfylket Østfold.

På nittitallet hadde de en utstilling på Fredriksten festning hvor de presenterte en rekke av hans malerier. Så var det ikke bare jeg som syns han var stor. Hjembyen Halden syntes det var på tide med en utstilling av byens store kunstner ca 20 år etter hans død. Jeg reiste dit for å få med meg denne utstillingen av maleren William Kullgreen, og jeg angret slett ikke på turen.

Så da tenkte jeg det nå kunne være interessant å se hva som sto om ham på wikipedia. Jeg søkte og fant ingenting. Det var jo uutholdelig, så for første gang logget jeg meg inn på wikipedia og skrev et innlegg om min barndoms store kunstmaler. Du kan lese det her: https://no.wikipedia.org/wiki/William_Kullgreen 

Ja, det er jo utrolig at bare fordi jeg kom til å huske på denne for meg malerkunstens mester, så har jeg jammen for første gang også skrevet mitt første innlegg på wikipedia. Slett ikke verst!

Rundkjøring!?!

Jeg har fulgt litt med på månelandingen til Jens Stoltenberg og føler litt at han har kommet inn i en rundkjøring hvor hver vei ut syntes å være feil vei. Han, i likhet med litt for mange politikere, hever heller stemmen enn å innrømme at mangemilliardsatsingen var feil. Når skal han og de andre politikerne skjønne at når du har gjort en feil, så er det bedre å innrømme feilen og beklage den. Da blir du som regel tilgitt.

Nei, da er det bedre med skikkelige rundkjøringer. Jeg er en del i Orihuela Costa, Spania, og her er rundkjøringene vakre og spennende. Ca en kilometer fra der jeg bor kan det kanskje bli litt for spennende med 44 ulykker på to år i La Zenia-rundkjøringen. Denne rundkjøringen ved N-332 er ganske typisk mange av de spanske rundkjøringene. Palmer, busker og blomster samlet i en romslig rundkjøring.

Men mange andre rundkjøringer kan være mer spesielle. Drar vi 7-800 m lenger øst for La Zenia, kommer vi til Cabo Roig-rundkjøringen. Fortsatt palmer, men så dukker det plutselig opp en liten pyramide midt i rundkjøringen. Det er jo egentlig ganske flott i denne romslige rundkjøringen.

Men fortsetter vi lenger vest opplever vi andre og mer spektakulære rundkjøringer. Like før man kan kjøre ned til Torre de la Horodada, finnes det også en mulighet til å velge AP-7 som er motorveien her ned ved kysten. Her er det også en rundkjøring og midt i denne finner man en skikkelig okse som kan skremme noen, men glede de aller fleste. Helt utrolig at man kan lage en rundkjøring med en slik skulptur i midten. Men for meg var dette bare en liten avstikker.

Vi kjører ned til N-332 igjen og fortsetter 3-400 m vestover. Her ved nedkjørselen til Torre de la Horodada er rundkjøringen preget av maritimt militært preg. Rundkjøringen bærer preg av undervannsbåt. Her finner du propeller, torpedo og flere andre maritime militære gjenstander. Helt utrolig at trafikkmyndighetene her nede har skjønt at bilistene syns dette er vakkert og interessant

Igjen kjører vi et par kilometer og plutselig er vi ved innkjørselen til San Pedro del Pinatar. Tidligere en fiskerlandsby her hvor Mar Menor starter, som etter hvert er blitt ganske folkerik. Hva er mer naturlig enn å velge å plassere en liten fiskerbåt i rundkjøringen. Den symboliserer folket og gleder bilistene. Jeg blir i hvert fall betatt av å møte en slik båt i en rundkjøring, så lenge den holder seg utenom kjørebanene.

Jeg tar sjansen på å kjøre ytterligere et par km og passerer akkurat grensen til San Javier. San Javier er også navnet på flyplassen som ligger her i Murcia Communidad. Flyplassen er egentlig militær, men har også i mange år vært åpen for kommersiell flyving. Den kommersielle flyvingen overføres etter hvert til Corvera når denne blir klar. Selvklart måtte spanjolene da velge å ha et jagerfly midt i rundkjøringen.

Ja, ja. Da har du vært med meg ca 15 km hjemmefra og jeg syns det er på tide å sette kursen hjem. Og endelig, der blir jeg jammen ønsket velkommen til Orihuela Costa. Jeg fortsetter N-332 og tar av i La Zenia-rundkjøringen. Jeg vil hjem, men etter 5-600 m blir jeg ønsket velkommen av rundkjøringen ved kjøpesenteret Zenia Boulevard. For sikkerhets skyld har de satt opp hei/hallo-skilt på fem ulike språk. Hallo finnes der, så jeg føler meg hjemme allerede.

 

Men nå var det jo slik at jeg tok med deg på en rundkjøringsreise i mitt nærmiljø. Tenk deg bare hvor mange rundkjøringer det finnes i Spania. Tenk at noen er små, noen er store, men de aller fleste er vakre og spesielle. Kanskje noe å tenke på for norske politikere også. Ikke bare for at de skal kjøre seg vill igjen, men kanskje gjøre det litt mer opplevelsesrikt å kjøre i trafikken.