Et karrierehøydepunkt!
I dag er jeg
pensjonist. De siste dagene har jeg tenkt litt på hva som er mitt
karrierehøydepunkt. Jeg har fått en del utfordringer og spennende oppgaver
gjennom et langt arbeidsliv og trodde det skulle være vanskelig å velge hva som
har gitt meg mest glede. I 1977 fikk jeg ansvaret for innføring av den nye
arbeidsmiljøloven i Narvesen. Jeg måtte utarbeide kursmateriell og gjennomføre
30 kurs i 2 ½ dager i løpet av 3 mndr for 3-400 ledere og tillitsvalgte. Som
bedriftsrådgiver utviklet jeg lederutviklingsprogram, organisasjons- og miljøundersøkelse
og ikke minst jobbsøkerprogram for oppsagte medarbeidere med godt resultat. Hos
GPI gjennomførte jeg jobbsøkerprogrammet for 30 personer og 27 av dem fikk jobb
i løpet av oppsigelsestiden, selv om det var opplegget for ABB Industri som
fikk 4 siders omtale i Kapital. I 1995 var jeg ansvarlig for kvalitetssertifisering
av ABB Miljø etter ISO 9001 og 2 år senere for miljøsertifisering etter ISO
14001. Jeg har gjennomført noen tusen intervjuer av kandidater til ledige
stillinger og jeg aldri opplevd streiker i løpet av de 20 årene jeg var ansvarlig
for lønnsforhandlinger med handel&kontor, serviceteknikere, elektrikere
eller ingeniører. Og mange andre oppgaver.
Men jeg har
kommet til at ingen av disse oppgavene som var mer kompliserte, arbeidskrevende
og utviklende enn karrierehøydepunktet mitt, har vært mer gledelig og givende
for meg personlig. Karrierehøydepunktet opplevde jeg nemlig i mitt korteste
arbeidsforhold som yrkesrettleier på Statens Attføringsinstitutt.
Yrkesrettleieren var gruppeleder for en arbeidsgruppe bestående av lege,
psykolog, sosionom og yrkesrettleier. Vår oppgave var å vurdere om vi kunne
bringe medmennesker tilbake i arbeidslivet eller om de skulle få permanent
uføretrygd.
En av de som
kom til vår gruppe, var en 21-åring som hadde vært utsatt for en bilulykke 17
år gammel. Han hadde vært på Attføringsinstituttet tidligere og kom nå for å få
bekreftelse på uføretrygd for resten av livet. 21 år syns jeg var altfor
tidlig, og fikk støtte av fysioterapeut Kirsten Garbo (datteren til Venstrepolitiker
Gunnar Garbo). Det var en puslete gutt vi hadde med å gjøre. Moren var
overbeskyttende og jeg ble kjent med at moren sørget for at han hadde
middagslur midt på dagen for at han skulle orke å være opp med annen ungdom om
kvelden (uffamei). Kirsten og jeg var litt fortørnet over hans fysiske
tilstand. Ja visst hadde han alvorlig mèn etter ulykken, men han ble
overbeskyttet. Kirsten og jeg ønsket å gjøre noe for ham, selv om resten av
gruppen mente det var håpløst.
Vi satte i
gang. Kirsten la opp et treningsprogram og jeg et arbeidstreningsprogram. Til å
begynne med var han så sliten at han gikk til sengs ca 1900, rett etter middag.
Men det utviklet seg raskt. Med trening orket han mer, mye mer. Arbeidstreningen
var jo selvsagt begrenset, men det var greit til å begynne med. Før neste
vurdering hadde en studiekamerat av meg, som den gang jobbet i Andresens bank,
sagt seg villig til å teste ham ut i postavdelingen der. Kirsten var med og vi
overbeviste arbeidsgruppen om at vi måtte prøve ut denne arbeidstreningen.
Etter tre ukers utprøving, fikk vi en tilbakemelding om at han fungerte 80% av
hva en nyansatt normalt ville ha gjort. Dette ga både Kirsten og meg blod på
tann. Nytt treningsprogram og søking i markedet etter potensiell jobb, medførte
at arbeidsgruppen lot oss fortsette enda litt til, før endelig vurdering av
gutten.
Ytterligere
en studiekamerat på BI jobbet i bank og heldigvis med rekruttering. DnC var en
stor bedrift med stor avdeling i hjembyen til gutten, og jeg ba ham undersøke
om det var mulighet for en stilling for ham der. Kort tid etter var det
stilling ledig i post- og budavdelingen, men de måtte jo snakke med ham først.
Gi meg en dato og jeg sender ham med fly umiddelbart, var svaret mitt. Og det
var en stolt gutt som kom tilbake og fortalte at han hadde fått jobben til tross
for sitt handicap. Arbeidsgruppen hadde ikke noen motsigelser til at denne
gutten ikke skulle ha uføretrygd, men heller komme i lønnet arbeid.
For meg, som
ganske snart etter sluttet på Attføringsinstituttet, var det en stor glede å få
en årlig oppdatering fra gutten i 3 år etterpå. Det første han gjorde når han
kom hjem var å kjøpe ergometersykkel. Han hadde forstått hvor viktig trening
var. Han fikk tilbud om å gå på bankakademiet og gjennomførte 1. avdeling der.
Han tok sertifikat for bil. Han ble utnevnt til leder for post- og
budavdelingen. Helt utrolig.
Hadde ikke
Kirsten Garbo og jeg hatt tro på gutten, hadde han vært en overbeskyttet,
uføretrygdet gutt som ikke hadde hatt noen muligheter. Nå ble han i stedet en
lønnsmottaker som stolt grep fatt i utfordringer og lykkes. Dette ble for meg
karrierehøydepunktet. Å kunne være med i en prosess som ga en 21-åring livet
tilbake.
